logo Nano's blog.
Date: 19 Jan 2007 21:48:43
Title: Bequia - Litt mer om øya / A little information about th?

Date: 19-01-07     Time: 22:00 UTC      Position: 13:00.33N  061:14.50W   Name: Bequia 

Click here for English version;

Vi har valgt å legge ved litt informasjon fra Øya vi nå er på som heter Bequia (uttales Bekkvii).  Dette er klippet litt fra egne erfaringer og litt fra boken "Fredag" (skrevet av Peter Røren den tidligere partner til Mariann som bor her nede og som vi besøkte julaften). Lite visste vi om denne perlen, litt større en Håøya i Oslofjorden (uten sammenligning for øvrig).  "Dette er vår øy i solen, hvor det har vært folk siden tida tok til" synger calypsokongen Belafonte.  Hvem som snublet over denne øya først er ikke historikerne ikke helt sikker på. En ting er helt sikkert, det er ikke han Christopher.  Han må ha sett den andre veien da han hastet forbi i sin jakt etter gull og krydderier.  Kanskje han ikke så den, fordi den lå innhyllet i skyer?  På Karib-indiansk betyr nemlig Bequia "øya i skyene".
 
Der er funnet hulemalerier og rester etter boplasser som tyder på at de fredelige Arawak-indianerne padlet opp fra Søramerika og livnærte seg med jordbruk.  Disse ble slått ihjel og spist av krigerske Karib-indianere som kom fra samme sted noe senere.
 
Så fulgte engelskmennene og bestemte seg for at det ikke var plass for disse villstyringene og gikk til systematisk utrydding.  I stedet for å kjempe en nytteløs kamp, begikk indianerne selvmord med å hoppe utenfor et stup.  Kongen av England syntes ikke dette var noe særlig ålreit, så han beordret de få som var igjen deportert til en liten klippeøy vest for Bequia. Da halvparten hadde tørstet eller sultet ihjel, sa kongen at nå får det være nok og fant et stykke land for dem i mellomamerika som i dag heter Belize.  Hoveddelen av innbyggeren i Belize er etterkommere av Kariberne på Bequia og St. Vincent.  De snakker engelsk og har sluttet å spise folk.
 
Bequia, med sine trygge ankerplasser hadde stor strategisk betydning, Frankrike og England lå jo stadig i krig med hverandre, så øya skiftet stadig "eier". Denne store bukta, Admirality Bay, var den perfekte ankringsplass for flere enn hundre skip. Admiral Nelsons Vestinidaflåte ble bygget her.  Bequia hadde flust med kildevann, helt til den engelske admiralen hogg ned alle trærne til skipstømmer. Mens engelskmenn og franskmenn slåss så busta føyk og flagget på fortet skiftet mønster fra dag til dag, levde befolkningen i fred og  bedragelighet med hverandre.  Befolkningen besto hovedsakelig av plantasjeeiere fra Irland, Skottland og Bretagne, frigitte slaver fra Trinidad og hvalfangere fra nord-Amerika.
 
Innbyggerne var av den mening at de selv, og ingen andre, var de rettmessige eiere av øya, og de gav blaffen i kanonkulene som suste over hodene sine.  I dag er kanonene stilnet hen og blitt til rustende fotoobjekt for turistene.
 
Øyene som utgjør hele staten St. Vincent og Grenadinene, er nå selvstendige og føyer seg i rekken av verdens minste stater, og alt er fred, fryd og gammen.  Hvis ikke det skjer en revolusjon da, Bush bestemmer seg for å forete en liten Ronald-invasjon for å "redde" oss.!
 
Ute på revet "Djevelens bord" (hvor vi har snorklet), forøvrig et herlig navn på et rev, ligger et vrak.  Med store bokstaver står det står det:  "Tilhører Haakon".  Her ligger det litt historie. Haakon Mitchell kan fortelle at fornavnet hans er et hundre prosent Bequia navn.  Hans far og bestefar het også Haakon.  "Navnet uttales Heiken" sier Haakon og tror overhode ikke på  Peter Røren når han forteller at dette er hans mellomnavn også, med to a-er og at både hans far og sønn heter det samme.  Peter må frem med pass for å overbevise.  Han har ingen anelse omopphavet til navnet sitt,  Vestindere flest lever i nuet, og er svært lite interessert i historiens gang.
 
Haakons toognitti år gamle tante Julianne kunne fortelle at hans oldefar kom med et stort skip til Bequia for å kjøpe frukt.  De hadde visstnok vært på sydpolen et sted og var blitt sjuke.  Skipet kom fra et land langt oppe i nord et sted, og oldefar hadde fått nok og hoppet  av og forelsket seg i Bequia og en mørkhudet dame.  Han brukte bare Haakon, resten ble for vanskelig å uttale.  Når denne mannen ble spurt hvor han kom fra, svarte han alltid "nowhere".  Man kan jo tenke sitt.  Lyder det ikke som Norway?
 
Bequia er sju sjømil lang og tre sjømil på det bredeste.  På katet ser den ut som en lubben "S" med bukta og hovedstaden Port Elisabeth klemt inn i nederste venstre hjørne. Resten er grønnkledde åser og topper, stupbratte klipper og praktfulle sandstrender med svaiende palmer.
 
Havet rundt skifter i farger i alle sjatteringer av smaragdgrønt rundt korallrevene, kort sagt en meget spesiell vakker øy.  Et skikkelig sydhavsparadis.  Det er visstnok her deler av filmen "pirates of the Caribbean" ble innspilt.  ''Du finner den ikke i en vanlig reiselivskatalog, det finnes vel knapt et reisebyrå i Norge som har hørt om den, lang mindre i stand til å uttale navnet.
 
Derimot, blant norske langturseilere er den beryktet, og det er her de fleste foretar sitt første strandhugg og feirer jul hjemme hos Mariann.
 
Tre små hoteller og like mange pensjonater klarer å ta hånd om de få turistene som finner frem.  Det er nemlig ikke så enkelt å finne Bequia som ikke kommer på egen kjøl. .
 
Det vi har gjort i dag er ikke så mye! Vi hadde en rolig formiddag ombord, Nigel spilte bridge over internett med Harry Arne fra Langesund (tidligere fast makker til Nigel) mens Rønnaug har lest bøkene sine og fått holistic massasje med aromatiske oljer fra Mr. Glynn som hadde deilige og sterke hender. 200 kr. for en time - ikke noe grunn til å klage på prisen heller.  Pga. den forestående fredags "Jump Up" - en fest med mye musikk på land, valgte vi å flytte oss ut til en av strendene - nær der vi lå i jula. Her ruller det litt mer, men det er ikke i nærheten av det vi opplevde på Mayreau. Her ligger også "Kumari" og vi har avtalt å spise middag sammen med dem på byen i kveld.
 
Den nordlige ankringsplassen ved Port Elizabeth.
The northern anchorage in Port Elizabeth.

English version

We haven't done so much today. The morning was spent playing bridge on the internet with Nigel's previous regular partner and a chat over Skype with our good friend Miles from Porsgrunn. Rønnaug har read a bit more in the book from which we have included information today. As there is a rather loud party this evening - a "Jump Up", we have moved to the other side of the bay - a little more swell here, but better than listening to Bob Marley until six in the morning. We found "Kumari" here too and have arranged to go out for diner in town with them this evening. After lunch we have snorkelled and visited town to pick up the laundry and the hatch cover, Rønnaug went for a massage while I looked around and tried to keep out of the sun.
 
We will put in a bit of background information about Bequia (pron: bek-way) which we have taken from the book "Fredag", written by a Norwegian who lost his boat on a reef nearby and then settled on the island. The island is small (7x3 miles) with just 7km of roads and formed like a rather fat S with the well protected anchorage of Admiralty Bay at the south west end. Good old Chris C did not stop here on his four journeys of discovery from 1492 and onwards, perhaps because it was hidden in clouds. In the original Carib-Indian language Bequia meas "Island in the clouds" Remnants have been found here of cave dwellers which imply that the peaceful Arawak indians from South America came here and lived off the land. These were alle displaced by the war like, and cannibal, Carib-indians.
 
The English followed and decided to get rid of these Carib-indians and instead of fighting a loosing battle, the indians commited collective suicide by jumping off a cliff. The few that were left were deported to a tiny island nearby, but most died of malnutrition and the few remaining ones were found a new homeland for them in Belize where the majority of the population is the descendents of the Bequia Caribs, and they now speak English and don't eat people any more.
 
The islands three hotels and similar number of B&B type places, plus a good number of privately let houses, accomodate the tourists. There are not that many who visit for a week or more, many come by ferry for a day or are ashore for a few hours when a cruise ship comes. This accounts for the relatively non-touristy feel of the place. Today's picture is of the anchorage.

Diary Entries