Det lakker mot slutten av dette året også, og nyttårsaften skal på linje med julaften feires på utradisjonelt vis.

Vi kommer ikke til å fryse med pels og votter ute i kulda når klokka slår 12, men kun i kjole og skjorte skal vi møte andre norske på strandbaren “Spinnaker” for å se på rakettoppskyting.

Vi vil sende minst én varm tanke til alle kjente og kjære der hjemme. Men før det skal vi ha et nyttårsbad og spise god fiskemiddag på sushirestaurant.

 

I dag var årets siste løpetur, en fast rute oppi et villastrøk uten altfor mye trafikk. De begynner å kjenne meg igjen nå, og folk hilser bestandig. Det er som å gå i fjellet i Norge, man må her også stille seg inn på en annen kanal. Her kan du synge i vei til musikken på øret, ingen ser rart på deg av den grunn, til nød en bikkje som letter litt på det ene øret. Her går de og synger for seg selv, høyt og uten spor av sjenanse. Men dersom jeg er i stand til å synge mange strofer, så er tempoet for lavt, tror jeg har fått med meg makspulsskalaen fra spinningen.

I morges hadde jeg kamera med for å fotografere byggeskikk og levestandard i et ganske velstående strøk. Bilder kommer.

 

Nå er giret reparert og vi ser enden på installasjonen av ny kartplotter og radar. Det har vært utfordringer og arbeid på fjerde dagen, og vi ser nå lys i tunnellen. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger skipperen har vært i masta, og rene treningsøkten for meg som vinsjer. Men vi hadde det vanskeligste gjennombruddet i dag, etter litt nattegrubling for Bjørn.

Kameraten vår som fiksa giret, beretter fra det lokale ordspråket, der det sies at det er det siste barnet som tar livet av mora...

Bjørn lot en lett være den siste, så der lurte vi skjebnen.

 

Nyttårsønsket vårt nå er å komme problemfritt videre og søke mer opplevelser. Det har blitt for mye marinaliv, men det skal vi snart rette på.

 

Vi ønsker alle i famile, venner og kollegaer et riktig godt nytt år!