logo Tatt av vinden
Date: 22 Dec 2008 20:04:15
Title: Julehilsen fra Rodney bay

Julebrev fra Caribbean

”Tatt av vinden”, Rodney bay marina, St Lucia, 22. desember, 2008

Eva og jeg ankom Rodney bay marina tirsdag, 16. desember, klokken 0406 om
morgenen, etter 22 dager og 20 timer i sjøen. Overfarten vår gikk veldig
bra. De fleste dagene var det lite vind, for lite. Passaten ble forstyrret
av et stort lavtrykk langt oppe Nord-Atlanteren.

Bare ei natt hadde vi kuling. Vinden var fra nord, og vi valgte å seile
nesten rett sørover. Det gjorde vi både for å ha det komfortabelt og for å
komme inn i det vi trodde ville være et gunstigere område for seilvind.

Vi startet fra Las Palmas like før nymåne. Stjernehimmelen om nettene var
fantastisk. Etter noen dager begynte månen å besøke oss om nettene, først
liten og ny, og bare tidlig om morgenen. Så vokste den, kom omkring en time
tidligere hver natt, og passerte sin fulle fase l litt før vi kom til St
Lucia.

Selv om det ble mange vakre netter, foretrakk vi nok dagene. Soloppgangene
var fantastiske, og de bar bud om liv og glede, slik de alltid gjør Frokost
i godvær i cockpiten er fantastisk, selv om en må holde på tallerkenen,
basilikumen og saltet til eggene flyr med vinden, og det går i pulverkaffe.

Vi fant vår rytme etter noen dager. Dagene startet med meg på vakt fra 0600.
Noen dager var det lyst, andre var det mørkt da jeg tørnet til. Vi seilte jo
vestover, og i løpet av hele turen vant vi inn omkring tre timer. Men Las
Palmas er på engelsk/portugisisk tid, og vi stilte derfor klokka i alt fire
ganger en time tilbake. Fra klokka seks sov Eva gjerne så lenge som mulig,
vanligvis to timer, kanskje tre. Så frokost. Hver dag skulle vi melde
posisjon til ARC i Cowes i England, og hver dag lyttet vi til andres
rapporter på kortbølge. De fleste gjorde som oss og meldte på e-mail over
Iridium.

Tiden fram til lunsj var den varmeste, men på mange måter også den beste,
med gjøremål og lesing. Selve seilingen krevde lite. Det viktigste krav til
en krusingbåt er etter min mening at den styrer seg selv, og det gjorde da ”
Tatt av vinden”. Særlig greit ble det etter at fallet til genakeren røyk
etter bare en time. (Jeg har laget et nytt arrangement i mastetoppen nå.)
Det er stor forskjell på å seile med 100 kvadratmeter genaker og snaut 80
kvadratmeter på spridd genoa og storseil.

Eva laget alle måltidene. Så jeg er bortskjemt. Lunsj var gjerne ca 1330.
Etter lunsj gikk tida alltid utrolig fort, ofte med skriving og lesing av
e-mails, sammenligne andres posisjoner med vår egen, oppdatere blogger etc.
Natta var 13 timer lang, så mørket kom tidlig. I løpet av dagen hadde vi mer
uformelt og fleksibelt vaktsystem. De fleste dager var været slik at vi
hadde en liten ”happy hour” i 1700-tiden. Vi spiste som regel middag i
mørket. Klokka 1900 la Eva seg nedpå, og sov kanskje litt om hun ikke hadde
sovet i løpet av dagen. Klokka 2000 gikk Eva på vakt, og jeg la meg til å
sove. Jeg sovnet som regel nesten med en gang. Etter fire timer byttet vi.
Jeg hadde så vakt i fire timer, til klokka fire. Etter Eva mening var det
verste med hele turen å bli vekket klokka fire hver morgen. Hennes vakt var
så i to timer, og jeg overtok klokka 0600, og døgnets kretsløp var fullført.

Selv om det kan være kjedelig på havet, går dagene merkelig fort. Den ene
dagen er ofte for lik den andre. Så det en husker godt, er den dagen vi fikk
en ”dolphin fish” (aner ikke hva den heter på norsk) og natta med kuling -
de få dagene som avviker.

Skjønt, vi gjorde vårt for å finne merkedager, og Lucia-dagen ble skikkelig
feiret. Så hadde vi feiring hver gang vi stilte klokka, da vi kom til
tropene, da vi hadde passert 1000 n.mil. Da vi hadde passert 2000 n.mil, da
vi var halvveis, to tredeler osv.

Været skiftet en del, og når værlaget skiftet, var det som å seile inn i nye
landskap, nye rom. Kanskje har vi et behov for å orientere oss i terrenget,
og havet er veldig stort. Kanskje trenger hjernen vår å skape seg slike
kunstige forestillinger?

Det er ikke til å stikke under en stol at de praktiske gjøremål får en
større plass i livet når en lever på denne måten. Vedlikeholde båt. Tanke
diesel. Finne gass. Handle mat. Sjekke ut og inn av land og marinaer. Osv.
Men det blir også mye tid til å bli kjent med nye mennesker, og det har vel
vært det beste med denne turen, å bli kjent med andre seilere. Den første
tiden, ned til Gibraltar og i Middelhavet traff vi få og ble kjent med få.
Et fint unntak var det franske paret vi ble kjent med i Hammamet. De bodde
på en katamaran. De hadde seilt til Brazil og i Venezuela, men nå var det
ikke mer seiling på dem. En uhyggelig opplevelse i Venezuela, der de ble
utsatt for væpnet ran på båten, førte til at hun ikke ville mer. I 45
minutter hadde han et automatvåpen pekende mot seg, og var antakelig heldig
at han har livet i behold. Myndighetene var ikke spesielt hjelpsomme. Dyp
korrupsjon hele veien. Styret der er vel ikke akkurat av de beste. Gui og
Marie var fine mennesker, hjelpsomme, vennlige og høflige. Veldig franske,
men han snakket litt engelsk. Og jeg innrømmer, at min fransk er mer på ca
21-ord-stadiet fortsatt.

På Sardinia traff vi noen mer eller mindre strandede engelskmenn og ei tysk
dame som hadde flyttet fra Tyskland, inn i båten til en av engelskmennene.
De var veldig hyggelige og sosiale, og det ble et par hyggelige barkvelder.
Det ga oss litt innsikt i at det går an å strande i dette livet og ikke
komme videre, verken til neste havn eller mentalt.

I Torrevieja, på veien tilbake fra Tunis, kom det en dag en lang lys kar på
brygga og spurte om vi akkurat var kommet. Det ble kaffe om bord i ”Ohana”,
og et vennskap begynte. Holger og Susanne, begge i slutten av trettiårene,
og deres lille 2 år gamle datter var fra Lübeck. De hadde solgt alt der
hjemme og kjøpt båt i Middelhavet. Planen var å dra til Stillehavet. Vi har
fulgt hverandre siden, og de ligger ved samme brygge som oss her i Rodney
bay. Også nederlenderne fra ”Seawalk”, Isabelle og Sergei, med barna Alec og
Katie har blitt gode venner. Vi traff dem i Gibraltar. Vi utvekslet
blog-oppdateringer og posisjoner under hele Atlanterhavs-overfarten, og de
kom inn bare få timer før oss. I går var vi på en liten rundtur på øya
sammen med dem.

Og det er mange andre. Mange tyskere har vært lette å bli kjent med, og
selvsagt svensker og nordmenn. Også noen engelskmenn.

Det var en helt riktig beslutning av oss å seile med ARC. Dette var den
første store havkrysningen vi har foretatt, og det var mye å lære, men
kanskje mest av alt ga det en unik mulighet til å bli kjent med andre
seilere, både i Las Palmas og her.

I Las Palmas var det store forventninger, stor praktisk aktivitet på båtene,
alt var rimelig velorganisert. Det var parties hver kveld, men vi orket
langt fra alle. Likevel litt moderat. Her er det som at spenningen er
utløst, og hemningene er borte. De er ikke alene, men det står ikke til å
nekte for at nordmenn og svensker skyller nedpå litt rom-punch. Selv er vi
for gamle til å ta inn for mye. Og godt er det.

Nå er det forventninger om seilas her borte. Vi har fire måneder her. Før vi
dro virket det som et hav av tid. Nå har vi forstått at det ikke er nok til
å rekke over alt. I januar kommer først Maria (Evas datter). Så kommer
Gregor (min sønn). Det ser vi selvsagt fram til. Så ser vi fram til å ankre
i klart vann og ta morgenbad. Det har vi ikke gjort siden vi lå på Ibiza!

Etter mer enn tre uker på havet er den fysiske formen dårligere. Men vi tar
oss sammen og har snudd prosessen. Vi har begynt å løpe litt forsiktig
annenhver morgen.

I dag er det tid for julehandel. Kanskje finner vi noe julepynt. Ellers er
det vel mer sannsynlig at det blir kjøttkaker og grillmat enn at det blir
pinneribbe å finne.

Nå, før jul, tenker vi litt ekstra mye på dere der hjemme. Her er det
riktignok vanskelig å finne noen julestemning, men vi har jo kalender!
Julaften blir nok feiret med felles grilling på stranda med mange venner og
kjente, om været holder. Det er noe som kalles ”Christmas winds” her har vi
lært, og værmeldingen for julaften er faktisk regn og mye vind. Derfor
leiter vi nå etter en backup-plan. Det er jo nok av båter å trekke seg
tilbake til, og maten smaker vel godt der også. En liten kulturell uklarhet
har vi riktignok fortsatt. Om feiringen skal være den 24. eller den 25. Her
er jo Europa delt. Løsningen er selvsagt at vi feirer begge dager. Med
tyskere og hollendere den 24 og med engelskmenn den 25.

En liten stund vil vi ha i båten for oss selv den 24. Der kan vi spille ”
Silent night” med Mahalia Jackson. Den CD-en har vi tatt med, og når den
lyder, er det nok jul selv uten julesnø, pinnekjøtt og juletre! Da er det er
vel bare å gjøre som piken med fyrstikkene hos HC Andersen, lukke øynene og
se det hele.

God jul til dere alle!

Hilsen fra Eva og Bjørn
(skrevet av Bjørn)

PS.
Det er mange nye bilder og videoer på våre oppdaterte websider.
www.tattavvinden.com


Diary Entries