Blogg 50 - Dag 20

Gud hjelpe meg, har jeg virkelig skrevet 50 blogger på denne turen. Det betyr vel at vi har vært på reise i rundt 50 dager det da. Vi klarer ikke helt å holde tellinga men det er jo riktig nok en stund siden vi gikk igjennom Panama kanalen så det er nok rett. Rett og slett. Dagen begynner flott. 6 vakta om morgenen er flott. Soloppgang og masse regn rundt oss på alle kanter. Flotte kunstverk å se på når naturen koser seg på havet. Store Cumulus skyer som suger opp vann fra havet, for deretter å kjøle seg ned for å slippe vann ned i havet igjen som et tynt grått slør som solen skinner igjennom. Litt av en hobby. Havets heiseførere for vanndråper. Vi slipper nok ikke unna en skur, men ser ingen lyn så da er det rett fram. Se forøvrig bilde av plotteren. De fargerike punktene er regn, den store blå flekken er den første Atollen vi kommer til å passere. 

Atollene er det mange av. En liten flystripe, et eller flere hotell med bungalower med bena i vannet. Med 31 grader i vannet fryser de ikke på føttene akkurat.  En åpning inn i lagunen hvor det er flott å dykke fordi alle undervannsdyr skal dit for å spise noen og glemmer at det er noen som skal spise de også. Vi skal prøve å gå litt nære men er skeptiske. Tror ikke vi får sett noe særlig. Båter får ikke lov til ankomme og ankre opp. Kanskje vi kan hoppe over bord og svømme inn? Står ikke noe om at man ikke kan svømme til Atollene, men kanskje litt dumt om vi blir bedt om å svømme hjem igjen. Vi får smøre oss med tålmodighet, men vi må tilbake hit. 

Nå har jeg hatt noen timers pause fra skrivingen. Det er mørkt igjen. Vi har passert Atollene og ganske nære i en fantastisk solnedgang. Ja da, vet at dere sikkert er lei av å se bilder og høre om solnedganger, men se på bildene. Middagen ble servert samtidig som planlagt. Andebryst om jeg tør be. 

I skrivende stund har vi nøyaktig 200 NM igjen. Det betyr ankomst natt til torsdag om jeg klarer å holde styr på dagene. Ett drøyt døgn. Ingen vind, motor. 

Slik det ser ut nå blir det å fly til Paris på fredag morgen. Verden er seg selv lik. For å være litt anonym, så mistenkes det at var det noen som kjente noen som kjente noen som sitter i ledelsen i Air France og vips så tror vi at vi kommer med et fly til Paris. Det er fryktelig mye byråkrati i disse dager og Fransk Polynesia har litt viktigere ting å stelle med enn å hjelpe et par Nordmenn (og stakkars Svenske)  til Europa.  Hvordan vi kommer oss hjem fra Paris aner vi foreløpig ikke, men Paris er jo i Norges bakgård så det ornær seg sikkert. Vi jobber med saken.  Om noen skulle ha en private jet de i all beskjedenhet kunne sende til Paris for å hente oss er vi lutter øre. Men «the only constant thing is change» så det kan godt være at vi får annen informasjon i morgen. Vi har ikke bekreftet plass på flyet enda. 

Katarina og skribenten er litt «torn». Vi innser at vi nok må bite i det sure eple og forstå at slaget er tapt og vi må komme oss hjem, men vi gråter litt inni oss også, vi har så mye vi skulle ha gjort her. Vi må tilbake. 

Og med disse divergerende betraktninger, avsluttes dagens blogg