Ekspedisjonen til Svartisen ble en suksess. Alle medlemmene klarte å komme både opp og ned. Vi mistet ingen i isen og det var jo overaskende men hyggelig. Dermed blir det blogg i dag også.  Turen startet med en 20 min sykkeltur (på gamle rustne sykler, antagelig importert fra grenseovergangen ved Jacobs elv). Deretter en god stund med gange etterfulgt av en blanding av klatring og gåing og 150 høydemeter. Og så var vi ved (og ikke på) Svartisen. Arne var ekspedisjonsleder og passet på at vi Katarina ikke fulgte sitt naturlige instinkt til å krype inn under breen for å ta festlige bilder. Det var så fine farger der. Tenk om breen hadde flyttet litt på seg. Katarina hadde nok da fort fått en birolle i filmen Istid 11 eller noe slikt og vi hadde måttet komme tilbake om 2-3 år å hente henne når hun hadde smeltet litt lenger ned i dalen. Og for hun som ikke liker kulde tror jeg ikke hun hadde satt pris på den reisen på tross av mange fine bilder.

Vi var godt utstyrt for ekspedisjonen, en liten sekk, hammer og skrutrekker. Vi glemte flagg så vi fikk ikke plantet det men isen er jo Norsk allerede så det var vel ikke så farlig. Vi gikk til verks med verktøyet og så fylte vi sekken med isklumper til noen GT’er som jo var hovedmålsetningen. Når det var gjort, og uvisst av hvilken grunn, fikk vi bråhast med å komme oss tilbake til båten. Og GT’n ble fantastisk den med 1000 år gamle isklumper. Det ble en veldig høytidelig skål. Vi burde vel ha stått og sunget «ja vi elsker» men av hensyn til dyrelivet lot vi det være og sa pent skål isteden.

Stedet heter som nevnt Engen og ikke nok med det, den delen av Svartisen vi besøkte heter faktisk Engenbreen. Iskald type han Arne (spesielt etter morgenbadet). Han burde vel egentlig bli den neste James Bond synes Nina (som da sikkert hadde blitt den neste James Bond piken i morgenbadedrakt).

I skrivende stund har skippern og Arne stått opp mens jentene sover. Vi lister oss på tå hev slik at Nina ikke skal våkne for da er vi jo i gang igjen, morgenbadet. Om hun sover lenge nok blir det kanskje litt varmere i vannet. Vi vurderer sovetabletter i rødvinsglasset hennes i kveld, men ikke si noe for da drikker hun jo ikke noe og da våkner hun sikkert enda tidligere.

Og morgenbad ble det i det grønne, flotte brevannet. Det kjentes faktisk ganske varmt ut, 13 grader. Vi kastet loss etter en god frokost og kose seilte utover fjorden med fokka i 8-9 sm vind. Vi skulle inn å ta en liten tur innom Klokkergården på Rødøya, spise fiskesuppe til lunsj, overlevere hilsenen fra Ko-Ko til gjøken (ref en tidligere blogg) og slik at Arne og Nina fikk sugd av Katarina’s ufrivillige opplæring av de snakkesalige vi møttes siste vi var der. Unge Mørk tok en liten morfar og forberedte seg mentalt på fisking og neste etappe ned til Selsøyvik.

Vi kastet loss igjen og gikk ut i fjorden og så et veldig lovende fiskested. Først kom en torsk, æsj, vi skulle jo ha sei i dag og vi ble bønnhørt noe faderlig fort. Har det kommet fiberkabler dit også nå. Seien sprellet om bord i en rasende fart. 3 og 4 på kroken ved hvert eneste slipp. Det var fullt kaos om bord. Alle var i ekstase og smilte bredt bortsett fra seien som ikke var like begeistret og sprellet overalt, men de sa ikke så mye og det er jo bra for de banner kanskje like mye som lokalbefolkningen. Skippern skrek stopp, stopp hele tiden, men alle trodde jo at han snakket til fisken som sprellet og dessuten skulle de jo bare slippe snøret litt ut igjen for å stramme snøret på snella og da var det plutselig 4 til på vei opp.  Men etter et kvarter var det hele over. Skippern «mistet» en del fisk over bord og noen ble sluppet ut. Det ble vel nærmere 30 fisk på de 15 minuttene og så  var det å begynne sløying og filetering. Gjett hva vi skal ha til middag.

Nå er vi vel inn i en ny havn igjen. Selsøyvik. Nydelig sted. Vi venter kuling i kveld og i natt, men vi ligger fint til kai. Hvorfor det heter «ligger» vites ikke. En båt flyter jo så da må det være flytende ligge, men masta står jo opp men den filosofiske betraktningene må vi heller prøve å få utredet en annen dag siden jeg nå har fått et glass med isklumper fra breen til skrivestua. Vi er litt usikre på om de kan være noen 1000 år bakterier i isen så vi må dessverre legge litt desinfiserende veske i glasset sammen med litt lime slik at vi får i oss litt grønt i dag også (det er bra for immunforsvaret har vi lest i et ukeblad) . Siden vi er litt usikre på effekten av isen og den desinfiserende vesken tror jeg det er best å stoppe bloggen for i dag.