Kvelden i Brønnøysund forløp uten de helt store hendelsene. Et par båter ut og inn av havna i regnværet som kom og begge skippere var gode nok til at det ikke ble noe morsomt. M.a.o. en tidlig aften. Morgenen kom og Skippern måtte innnom vaskerommet på brygga. Vaskingen to lenger tid enn antatt, det var en lang kø av menn og damer der i går kveld. Antagelig hadde de lest min blogg og fikk lyst på bryggespa. Litt vanskelig å se hvordan noen av de store tyskerne i de tyske bobilene skulle få plass i vaskemaskinen, men det kunne jo være at de bare ville ha et skumbad av hodet eller føttene. Hva vet vel jeg. Men det var jo noen der med krøller i håret og et blikk som antydet at de hadde fått et minne for livet.

Det ble tidlig avgang fra brygga mens Katarina lå og sov. Capraia måtte pløye seg igjennom stimer av makrell som har forvirret seg hit opp. Det var vel en fiskegruppereise sørfra. Jeg vurderte å ta fram fiskestanga men så for meg all jobben med å sløye og filetere all småfisken og sto klokelig over. Vi kommer nok til å sette mere pris på slik småfisk når vi kommer lenger sør igjen (om ikke alle er med på gruppereisen).

Vi tuslet sydover i grått men ikke trist vær. Regnet gav seg etter hvert, men vinden har tydeligvis en hviledag, det er tross alt søndag, og vi har ikke vært i nærheten av seilevind, så Jonas, vår Volvo Penta, brummer og koser seg og viser krefter og super i seg litt herlig, for den, diesel. Etter nærmere 50 nautiske mil (NM), og 7 timer på havet kom vi til Rørvik hvor Skippern begynte å lure på en overnatting, men nei da, Katarina likte ikke arkitekturen og fargen på et par av husene ved havna, og heller ikke lukta i havna. Det siste kunne vi lett ha fikset med litt bomullsdotter i neseborene. Det hadde sikkert blitt et flott profilbilde og dessuten hadde hun sikkert fått en fin nasal språkform dermed kunne hun imponere båtnaboer med at hun var halvt fransk så slapp hun å være helt Svensk, i hvert fall for en aften. Katarina syntes ikke det var en like god ide som meg så da var det bare å kaste loss igjen, ut på havtur, aldri sur. I skrivende stund har klokka blitt 18:30 og jeg kjenner godlukta av middagen (chili con carne med sei) så det blir vel snart litt mat også, men hvor vi skal, det vet vi ikke enda. Vi kan jo ikke ta hjemmevarianten, «vi fortsetter så lenge det er lyst» for da er vi jo hjemme alt for fort, så vi må vel se litt på kartet og finne et sted om ikke så mange timene. Været ser bra ut de neste dagene og vi håper å ta en tur ut til Mausund og øyene der ute (for de som er lommekjente) før vi setter kursen mot Ålesund. Nå tror jeg middagen er varm og Munkholmen kald, så her får det bli en liten pause.

Vi føler på kroppen at vi er på vei ut av Nordland. Vi kommer til å savne de herlige Nordlendingene, men kanskje finner vi noen hyggelig Trøndere også. De har jo noen som spiser 5 kroninger der også. Vi traff riktig nok en på brygga i Rørvik og han burde nok ha søkt om å få igjen skolepengene sine, i hvert fall for den delen det som gjaldt Norsk. Han hadde kun lært tre ord og det var ja, nei og takk, og de brukte han ikke så ofte, men de må vel ha noen gode skoler i Trøndelag også får vi tro.

Og så er vi vel i havn. Det ble Sætervågen. En liten fin havn hvor det er plass til kun noen få båter så vi fikk ligge utenpå en annen seiler. Hyggelig kar fra Kristiansund som riktig nok seiler en Oceanis og mistet sin tøffel i sjøen når han hjalp oss med fortøyningen, men den ble fisket opp igjen med en båtshake så enden på den visa ble også god.

Det ble 12 timer til havs og godt over 80 NM i dag så nå er vi litt slitne begge to så kreativiteten får hvile til i morgen og med denne flotte og gjennomtenkte formuleringen er denne bloggen over.