Blogg 14 - 2 dag til havs. Klokken er 23 på kvelden og jeg sitter nå på nattevakt fram til kl 0100. Dag nr 2 til havs er snart over. Vi begynner så smått å komme inn i rutinene som man ofte gjør etter 2 dager ute på havet. Vakter, mat, sløving på dekk, noe småtteri som må gjøres og så en liten dupp før neste nattevakt. 

Det er skjønt å være ute på havet. «Havet har meg nå» er en bok nok flere av dere har lest. Tittelen sier alt. Jeg føler på den uendelige roen som kommer når jeg sitter på ripa og ser ut over det endeløse havet. Time etter time er det helt «all right». Katarina sliter litt med den logikken men hun sitter nå på ripa hun også. Hun filosoferer kanskje over forskjellige malepenslers effekt på et oljemaleri av en indianer et eller annet sted. Hva vet jeg. Hun ser ihvertfall ut til å kose seg. 

Vi sitter i skyggen! Det er varmt her. Veldig, veldig varmt her. 30 grader i vannet og litt varmere i skyggen (den lille plassen man finner skyggen fordi skyggen liker seg ikke så godt til havs og derfor er det lite av den bare så dere vet det.

Som ingen av dere merker, har det nå vært en pause i skrivingen. Det er faktisk en pause i skrivingen hvert 10 min. Da må jeg opp å stå, stirre ut i det endeløse nattemørket for å se etter lanterner fra andre båter eller lys fra andre uhumskheter. Stummende mørke så langt øye kan se. Og så må jeg se lenger enn hva øyet kan se. Da titter vi på kartplotteren og ser om det er andre skip i nærheten som sender AIS signaler og på radaren om det er andre skip i nærheten som ikke sender AIS signaler (gjerne fiskebåter). Ingen ting å se så da fortsetter skrivingen i 10 min til. Det tar ca femten minutter fra du ser et stort skip i horisonten til det treffer deg om du er på kollisjonskurs. Derfor maksimum 10 min. Å bli truffet av et stort tankskip vil jeg anse som veldig kjedelig. De er store, stygge, ofte rustne og veldig harde så de bør helst unngåes. 

Noen seilmakere er kreative. For første gang har jeg hørt om et nytt seil som heter Blue Water Runner. Et dobbeltseil som settes på egen rulle som en code zero. Forskjellen er at seilet har to skjøter, en på hver side av skuta og det fungerer da som et Butterfly seil. Veldig effektivt som et seil på platt lens (les vinden rett bak fra) og egentlig ikke brukbart til noe som helst ellers. Snålt men effektivt seil som gir oss god fart. 

Vi fikk besøk av en utakknemmelig fugl idag. Den så litt pjuskete ut og satte seg på dekk. Den fikk litt av vår dyrebare middag, Bonito fisken, som den fortærte med stor fornøyelse. Den satt lenge og vel, og spiste mer, fløy seg en liten tur, kom tilbake, skeit på dekk og kastet opp igjen vår flotte middag, også på dekk. Dårlig oppdragelse spør du meg. Først kommer den ubedt til middag, får nydelig mat, flyr sin vei rett etter middagen, for så å returnere litt senere for å kaste opp maten og skite på bordet til sine verter. Snakk om dårlig oppdragelse. Man kan jo ikke gjøre slik selv om marinaden kanskje ikke falt i smak ?

Som tidligere nevnt er dette et «Rally», en vennskapelig konkurranse. M.a.o. Noen vil vinne. Vårt konkurranseinstinkt er tilstede men er begrenset og vi tar det ikke så tungt, men når det er sagt så ligger vi i skrivende stund på 5 plass over all. Det deles inn i divisjoner og hvordan vi ligger an i vår divisjon vites ikke. Vi har seilt ca 200 NM siste døgn og har drøye 600 NM mil igjen. Thats The Good News. 

Vi har ingen vind. Det er dårlige nyheter. Stillehavet lever opp til sitt navn. Vindstyrken varierer mellom 0,5 og 1,5 sm og det er ikke nok til å flytte Sana på 44 tonn. Så det blir desverre motor - Jerngenua på fagspråket. Vi tusler avgårde på overdrive for å ikke brenne av for mye fuel selv om det taktiske sett hadde vært riktig å kjøre fort. Vi straffes nemmelig veldig hardt for hver time vi kjører motor. 

Ny inspeksjonsrunde og der var det et kjempelys så jeg skvatt litt, men så var det bare en flik av månen som hadde funnet det for godt å vise seg fram fra skydekket. 

Men nå innser jeg at en lang nattevakt allerede har resultert i en alt for lang blogg så med disse svært så mørke ord avsluttes dagens blogg. 

PS! Vi gjerne legge ved en stor takk til min kjære datter Charlotte som legger ut bloggene på Facebook for meg. Vi har ikke internet som er kraftig nok ombord.