Gooood morning Norway, klokken har blitt 0615, solen skinner ute, varmeapparatet er satt på, ferske rundstykker i ovnen på og «Nå er kaffen klar». Hva er da mer naturlig enn å begynne dagens blogg mens mannskapet fremdeles drømmer søte drømmer.

Vi ligger flott til, men vinden tar til dels godt i skuta. I skrivende stund blåser det 4 sm (nesten vindstille), men innen jeg er ferdig med setningen kan det godt blåse 12 sm (liten kuling). Slik er det langs denne kysten når det er østavind. Det er kanalisering av vind gjennom fjorder og bakkar og berg og forsterket av at det er mye snø i fjellene enda. M.a.o. litt vanskelig å sette riktig seil. Enten ligger man flat som en pannekake eller flytter seg ikke i det hele tatt. Det blir jo å seile konservativt og ta et par rev.

Når jeg våknet, hørte jeg at noen ropte på Ellen og Håkon (ko-ko, Ko-ko, ko-ko). For de uinnvidde heter deres nydelige Najad (Ko-Ko). Jeg er usikker på hvor navnet stammer ifra, men selv for oss litt svaksynte skulle det ikke være så vanskelig å gjette at det kommer ifra gjøken. Den andre betydningen av de ordene er jo litt mindre positiv og noen ville vel ikke kalle skuta si med det i tankene. Men hva vet vel jeg. Uansett, Ellen og Håkon må ha gjort et solid inntrykk her oppe når de var her for noen år siden.

Middagen på Klokkertårnet var flott. Et hyggelig eldre ektepar i en annen seilbåt ser ut til å bosatt seg fast her oppe. Finnes det ord som er sterkere enn pratsomme? Først trodde jeg at noen hadde puttet på en femmer slik ordstrømmen kom ut, men etter hvert skjønte jeg at det måtte ha vært veldig mange femmere. Vi fikk mange gode og nyttige ord, men etter hvert fløy ordene inn det ene øret og rett igjennom tomrommet og ut det andre øret. Kona så at Katarina ble litt matt av ordstrømmen og tok henne i lanken for å vise litt av historien om stedet som hang på veggene, og det viste seg at noen hadde puttet på en femmer eller to i henne også. Men hyggelige var de.  Nå er det tid for å dekke på til frokost og planlegge dagens og morgendagens seilas så nå blir det en liten pause.

Og så er vi godt i gang. Gitt alle rare kastevinder gikk vi bare med fokka og seilte i rundt 6 knop innimellom holmer og skjær. Nok en gang, for en fortreffelig natur vi har. Middagsdiskusjonen ble kort og typisk Norsk, torsk. Vi fant en grunne vi ville teste, men etter å ha dratt opp tre stykk, syntes vi at e 1,5 til 2 kg’s var litt små så vi gikk på en skikkelig grunne midt ute i åpen sjø. Det ble en kort fiskeaffære. Petter uttrykte oi, oi, og sa til og med at «her tror jeg kanskje jeg må ha litt hjelp når det kommer opp, Hallstein» og vi skjønte etter hvert at det var alvor. 10-12 kg torsk, fordelt på tre fisker hang på og så ble det fiskeforbud igjen, middagen er reddet og frysekapasiteten er for liten om bord.

Flott med kvinnfolk om bord, de vil svært gjerne spise fisk, kanskje fiske litt, men slå de i hodet når de kommer opp, nei, takk, bløgge og sløye, nei absolutt ikke, å fy og fy, ta bilder av måkene som sloss om fiskerester, åh så morsomt, filetere, nei takk, spise skinn og ben frie, ren og pen, ja takk. Og vi gutta lider da med fiskestanga helt alene og gjør råvarene klare til å nytes, kanskje med et bitte lite glass med rødvin.

Vi er nå på vei til Støtt, en flott liten havn  har vi blitt fortalt. Det blir kun en liten svipptur i dag også. 22 nm. Vi er framme om en drøy halvtime så nå blir det stopp på blogg igjen.  

Og så er vi framme på Støtt. Artig inseiling, veldig grunt, men kom inn på høyvann og går ut på halvvann i morgen tidlig. Bryggeanlegget er så som så, butikken stengt (men den fikk vi åpnet) og en grusom havnepris, 500 kr. Så det blir, been there, done that.  Franskmennene kom inn en time før oss. De hadde vært inne ved Svartisen og vi skal innom på veien tilbake håper vi. Franskmannen dykket og han tok en titt på under på vår båt også. Ingen hvaler hadde spist på den og alt så fint ut. Som takk fikk Franskmennene noen torskefileter som de var meget glade for.

Vi hadde som tidligere nevnt tenkt å gi de Bavariaosten, en da hadde de sikkert ikke klart å dykke under båten så man kan jo undres om det ikke er best å oppføre seg pent i det lange løp, selv ovenfor Franskmenn.  De spiller trekkspill også, så da blir det sikkert underholdning og dans på brygga (om Katarina vil), flere blir det nok ikke. Det er kun en båt til på brygga og de er Tyske og det er vanskelig å se for seg et eldre tysk par som danser til et Fransk trekkspill, om de ikke skulle ha et ompa, ompa horn med seg også.

Nå blir det en liten spasertur på øya etter en liten pils til Petter, boblevann til Katarina og en Munkholm til kapteinen, men dette sunne liv blir vel rettet opp bitte, lite grann litt senere på kvelden. Og med disse svært kloke ord avsluttes bloggen for i dag.