Ja, det er kanskje noen som har sansen for detaljer og har notert at dette er en blogg fra dag 21,5.

Det har en enkel forklaring. Etter en deilig dukkert i varmt deilig vann (les 15 grader) og en nydelig middag med nytrukken torsk begynte vi å diskutere midnattssola og om vi kom til å få se den siden alle havner gjerne ligger bak holmer og skjær som stenger for sola når den nesten går ned i havet. Som de kreative sjeler vi er begynte vi å leke med tanken om å krysse Vestfjorden på natten, denne natten, og som de impulsive ungdommer vi er, bestemte vi oss for nettopp det. Lofoten here we come. Klokken var tross alt ikke mere enn 22:00 og det er jo bare 60 nm og 8 til 9 timers seilas i godt driv.

De fleste seilere har hørt at når man seiler fra Gran Kanari til Karibien skal man gå syd til smøret smelter (for de som ikke har kjøleskap. For de med kjøleskap kan det bli veldig langt, beroende på hvor lang tid det tar før kjøleskapet går i stykker) og deretter følge passaten over. Svært få seilere har hørt «seil nordover til sjokoladen smelter og så sett kursen over Vestfjorden». Så vidt jeg vet er det kun tre seilere som kjenner dette ordtaket (og de er om bord i Capraia nå). Sjokoladen smeltet i skapet i båten i går kveld og shorts og kortermet ble derfor byttet med ull, på ull, på ull med noe vindtett over og skyggeluene ble byttet ut med våre vakre ull luer og votter og så kastet vi loss til Franskmennenes store forbauselse. De hadde jo håpet å se oss på bryggedansen.

Så da var vi i gang og satte code zero i nattens mulm og mørke som her og nå betyr fullt dagslys. Code zero gikk ned, fokk opp, fokk ned og code zero opp, motor, ikke motor, peanutter, sjokolade, mere varmt tøy, code zero opp og fokk ned og vips så var vi nesten halvveis og hadde oppnådd målet vårt, midnattsolen som koste seg rett over bølgetoppene. Håper bildene blir fine. Livet er vert å leve. Vi storkoste oss (Katarina mest i sine søte drømmer) mens Petter og jeg løste en del verdensproblemer som Donald sliter med. Hadde vi hatt telefondekning hadde vi sikkert gjort et forsøk på å ringe han. Vi kunne jo bare si at vi var presidenter i et eller annet land (vi tror ikke han kan så mange) for presidenter liker han jo å snakke med. Men det er kanskje like greit at vi ikke ringte han, vi kunne jo risikere å bli sparket.

Midt ute på havet kom vi over et stort område hvor havet kokte. Millioner av fisk hoppet og spratt rundt oss. Nesten skremmende, men et utrolig flott naturfenomen.

Klokken er nå 02:30 på natten og jeg kom plutselig på at jeg lovet å skrive en offentlig unnskyldning fordi jeg tidligere i dag publiserte et bilde der mannskapet sov. Det likte de ikke. Når mannskapet tar en velfortjent hvilepause etter en strabasiøs lunsj og fiske økt, skal hvilepausen, basert på privatlivets fred ikke avfotograferes. Det står sikkert i en avtale et eller annet sted. Min motivasjon for å si unnskyld er vel egentlig mest begrunnet av at kapteiner ikke har slike avtaler og at jeg ville bli fotografert i min søte søvn og at bildet deretter ville bli offentlig gjort. Men ikke fortell de at de er bakgrunnen for min vilje til å be om unnskyldning. Unnskyld.

Vi seiler og motorerer vekselsvis i rundt 7 – 8 knop og regner med å være i havn rundt kl 0630 om det går like fort resten av turen. Håper vi klarer å holde oss våkne frem til da slik at vi får hengt ut noen fendere før vi treffer land. Land er Å på Lofoten i en bra havn som heter Sørvangen, men nå får jeg slutte å skrive og gå opp i cockpit og holde Petter med selskap igjen. Kanskje en kaffekopp til ville være passende.

Helt til slutt, vi har nå kommet vel frem, og har fått et par timers søvn og frokost og skal ut på tur så her slutter dagens seilas og bloggen.