31 Des. Mystique

Escape Loggbok
Tom Gabrielsen
Thu 31 Dec 2009 18:48
Posisjon 12:52.615N 61:11.374W
Romjula i Karibien
 
Vel inne i Admiral Bay ankret vi opp utenfor en nydelig strand hvor vi skulle feire jul sammen med andre norske og nordiske båter. Noen lokale ordnet med langbord og grill, og gjestene tok med seg drikke.
 
Tradisjonen tro var skippern dårlig i jula. Forkjølelse, halsvondt og generelt nedsatt almenntilstand gjorde at jeg trakk meg allerede i 2000 tiden. Derfor har jeg intet å fortelle fra den kvelden. Første juledag var det felles julelunsj inne på stranden. Man tok med seg det man hadde av mat, og så koste man seg i sola, bortsett fra skippern da som lå rett ut i cockpit med feber. Han la seg i 1800 tiden, når sola gikk ned.  Andre juledag, samme historien. Sus, Martin og Thomas koste seg mens jeg lå rett ut.
 
Tredje juledag var jeg såpass i form at vi bestemte oss for å vise Martin et par steder til i Karibien før han skulle hjem. Formiddagen ble brukt til seigthseeing på Bequia. Vi ble kjørt rundt av en taxi-kar som pekte og fortalte. Bla. var vi innom  et nursery for havskilpadder. De tar vare på unge forlatte skilpadder og forer de opp til de er 4 år gamle før de setter de ut igjen. Naturlig føde for skilpaddebarn er maneter, men her i bassengene fikk de tunfisk fra boks. Sjefen heter King, og presenterte seg som stedets "konge". Han påstod at han hadde norsk blod i årene, og det kan faktisk stemme når man så de nordiske trekkene og den lyse huden. Ellers er de innfødte veldig rasebevisste her i Karibien kan det se ut som. Det er nesten ikke en mulatt å se.
 
Begge minibankene i Bequia var enten tomme eller så virket de ikke. Mange hadde problemer pga dette. Restaurantene tar kort, men alle de lokale forretningsdriverne som taxi'er, grønnsakselgerne på torget og de som selger sine varer fra småbåter var fortvilet når de ikke fikk sin lille inntekt fordi ingen hadde kærsj. Vi fikk ut litt fra en matbutikk, men det var kun snakk om et par hundre EC dollar. Vi trengte litt til ut og innsjekk og taxi for Martin til flyplassen, så vi var litt betenkte når vi måtte dra nesten tomhendte for kontanter.
 
Vel, avgårde til Tobago Cays. Vi rakk frem før solnedgangen, og møtte bla. Odin. Her var det nydelig, og vi var raskt ute å snorklet før solen gikk ned. Her er det skilpaddegaranti. Martin som tidligere har vært i Egypt for å dykke på skilpadder men aldri sett en, gikk helt bananas når han fikk se de flotte dyrene på kloss hold. Vi tok tidlig kvelden, med planer om å stå opp tidlig for å snorkle mer. Opp i 0800 tiden, Rask frokost og så kjørte vi jolla inn til en nydelig strand med en sandtunge bekledd med palmer. Nesten litt klisjeaktig. Vi parkerte jolla på land og snorklet litt rundt halvøya. Mange skilpadder og flere rokker, bla. en stor stingray. Vi tok så jolla ut mot revet. Her ute gikk sjøen stor, så vi holdt oss på innsiden. Når vi kommer ned hit igjen håper jeg det blåser litt mindre slik at vi kan sjekke ut revkanten. Vi hoppet uti og lot oss drive med strømmen innover mens vi holdt oss fast i tauet til jolla. På vei inn drev vi over den ene korallknollen etter den andre med et yrende liv.
 
Vi hadde et tett program, og etter lunsj satt vi kursen nordover igjen til Mystique. Det er korte avstander her, så allerede i 1400 tiden var vi godt fortøyd i en bøye. Det er samme prisen om du ligger i bøye eller ankrer, EC$200 pr. natt, men med 2 complimentary nights i prisen.Det betyr at man betaler en høy pris om man ligger kun en natt, men man kan ligge i 3 netter og da blir ikke prisen så halvgæern. Vi skulle bare være her en natt før vi dro opp for avlevering av Martin på St. Lucia. Jeg dealet litt med havnekapteinen og fortalte at vi bare skulle en liten tur avgårde og om vi kunne få komme tilbake i samme eller ny bøye uten å betale på nytt. Det var greit sa han.
Det begynte å samle seg en del båter i bukta som skulle feire nyttår, så det var litt sjansespill om vi ville få plass når vi kom tilbake, men vi hadde jo alltids ankringsmulighet. Det står i guideboken at det er en del svell i bukta, men vi merket ikke noe til det den første natten. Før vi køyet dro vi inn til Basils Bar og tok en sundowner på terrassen før vi spiste middag. Det må sies med en gang. Basils Bar har sin sjarm, men det er dyrt og maten var helt ordinær. Servicen er også dårlig synes nå vi, spesielt når man tar i betraktning at alt koster det dobbelte av ellers i området. Enten så er det slik at en del av klientellet neppe behøver å tenke på hva ting koster, eller så er det slik at de har satt opp prisen nettop fordi at stedet kan skilte med høy kjendisfaktor. Tommy Hilfiger hilste ihvertfall på meg minst tre ganger ila. kvelden. Kanskje jeg minnet han om en bekjent, eller så var det nok bare det at jeg helt naturlig ser ut som en rik kjendis.... jada, alle er her. Mick Jagger, Bill Gates, Larry Ellison (i sin superyacht Rising Sun) ++++ Klart dette er morsomt for unga. Vi bestilte like godt bord for nyttårsaften, og måtte betale et klekkelig depositum.
 
Opp halv fem om morgenen i kølsvarte natta. Vi lirket oss ut av bøyeområdet og satte kursen nordover mot St. Lucia for å sende Martin hjem. Vinden rett i mot så det ble motring til å begynne med. Vi gikk på utsiden av St. Vincent for å ta korteste vei. Her ute var det en del sjø. Stamping og rulling gjorde oss alle litt halvdårlige.  Etter ca. 8 timer, de siste med motorseiling, ankom vi Vieux Fort på sydenden av St. Lucia. Vi ankret opp sammen med bla. Trollwind og Go Beyond som var her i samme ærend som oss, avlevering av mannskap og familie. Trollwind hadde fått noen fiskegreier i propellen, så de var opptatt med bading. Vi hadde også så vidt unngått å treffe fiskeblåser på vei inn, kun fordi vi hadde flaks. Gutta her nede bruker tomme vannflasker som blåser. At de selv finner de igjen er et mysterium. Vi klarte ikke å se de før på 10-20 meters avstand.
 
Dagen før hadde jeg sjekket ut av St. Vincent and the Grenadines (bla. Mystique) på flyplassen. Det var som vanlig en langdryg affære med selvhøytidelige officials i flotte uniformer som er satt til å utføre et helt meningsløst arbeid. Sysselsetting kan vi kalle dette. Vi måtte sjekke ut alle ombord fra St. Vincents (et land..) for så å sjekke oss inn igjen i St. Lucia (et annet land) Jeg var inne på tanken å bare dra avgårde og sende Martin til flyplassen, men jeg er glad jeg gjorde det på den riktige måten når jeg senere forstod hvilket regime vi var under.  I guideboken står det at Vieux Fort har Customs, men at man kan sjekke inn på flyplassen når kontoret er stengt. Vi ankom i lunsjen og fikk råd om å dra inn til flyplassen. Der ute møtte vi "Custom Officer From Hell" En matrone som hadde stått opp med det gale benet. Hun var helt vill. Hun påstod at det ikke var mulig å sjekke inn med customs på flyplassen bortsett fra utenom åpningstider og i helgene. Vi prøvde oss hos immigration, og han gjorde et forsøk på å hjelpe oss. Han fikk tak i alle formularene og vi satte i gang med papirarbeidet. Vi måtte sjekke inn båt med 4 personer og ut igjen båt med 3 personer. Vel inne på customs igjen hadde damen gått fullstendig i vranglås. Vi måtte bare innse at dette ikke gikk. Jeg tok en taxi ut til havnen med beskjed til sjaføren om å stå på. Vi begynte å få dårlig tid til flyet. Vel ute i havnen igjen var heldigvis lunsjen over, og vi måtte bare innom to forskjellige kontorer for å få de rette stempler. Tilbake til flyplassen og innsjekking av Martin. Det var en trist stund, men vi håper vi får han tilbake igjen i vinterferien. Vel tilbake til båten var det bare å kaste seg i sjøen for å skylle bort byråkratstøvet før kursen ble satt sørover igjen.  Vinden var svak, så det ble motorseiling ned igjen. Vi opplevde 1,5 knop motstrøm mye av turen så det ble sent før vi var fremme. Ca. 2400 snek vi oss inn mellom båtene og fant en ledig bøye. Heldigvis var det en fin måne. så jobben med å fortøye gikk greit. Natten derimot ble preget av mye svell.
 
Morgenen etter kom Morten fra Ronja på besøk. Han foreslo seigtseeing tur, og vi slo til. Han skulle bare ordne et lite problem med toalettet først. Når vi dro innover var han ennå ikke ferdig. Problemet var nok litt større enn først antatt. Han kom seg ikke på seightseeing, men det gjorde vi andre. Taxi-sjaføren viste oss det ene huset flottere enn det andre. Det mest gedigne vi så var vel hekken til Tommy Hilfiger (ikke bakenden, men hekken foran huset hans). Vi tror vi ble litt lurt, for turen varte neppe lenger enn en liten time, og han kunne umulig ha kjørt oss rundt hele øya. Vi tok lunsj på Basils, dvs. mesteparten av tiden gikk med til å vente, vente og vente. Det var 3-4 kelnere og ca. 5 bord. Allikevel tok det 20min før vi fikk bestilt mat, og enda 15 før de enkle sandwitchene kom på bordet. Som sagt, ikke verdens beste service. Ut igjen til båten for bading og litt vedlikehold.
 
Kjøleskapet kuttet ut for noen dager siden. Vi har hatt problemer med skapet i det siste (vi har kjøleboks i tillegg). Det kobler seg ut når spenningen nærmer seg 12V. Det skal ikke skje før ved 10.7V Jeg har målt spenning ved skapet, og ved batteriet. Det er knapt noe spenningsfall i det hele tatt, så det er ikke der problemet ligger. Jeg tror det er elektronikken som er dårlig. Jeg oppdaget også en annen feil. Vifta som skal kjøle ned kjølemediet ved kompressoren gikk ikke rundt.
Som sagt, nå hadde hele skapet stoppet opp, og godt var det. Det trekker mye strøm, og går kontinuerlig. Jeg har etterisolert det, men det er ikke godt nok. Jeg tror rett&slett at produktet ikke er egnet til 30 grader i lufta og 28 i vannet.  Jeg moovet den opp og sprutet litt CRC slik at den kom i gang igjen. Vi har planlagt å kutte ut kjøleskapet når vi ikke ligger på landstrøm, så savnet var ikke stort. Jeg ønsker allikevel å få det til å virke for senere bruk. Desssssuten liker jeg ikke å kjøre rundt med utstyr som ikke virker. Feilsøkingen avslørte at det nå ikke var spenning ved skapet i det hele tatt. Etter litt leting fant jeg en kabel som hadde løsnet fra en fordelingsskinne. Sikkert noe jeg hadde kommet borti for et par dager siden når jeg lette etter en kalkulator som hadde ramlet ned bak det elektriske panelet. Anyway, nå er kjøleskapet i hvilemodus, og strømbehovet blir dekket av vindgenerator og solcellepaneler. Vi produserer mer enn vi klarer å bruke uten å starte motoren for lading.
 
Glad og fornøyd kledde vi på oss å dro inn til Basils for å spise sammen med Ronja. Det skulle være BBQ kveld med underholdning. Vi fikk underholdning, men ikke av det hyggelige slaget.  Mens vi sitter på Basils og venter på Ronja får Thomas en telefon. Jolla vår har gått rundt ved brygga. Vi hadde merket at det var mye svell, men vi fryktet ikke noe slikt som dette. Dessuten lå det mange dinghyer der, så vi antok at det var trygt. Når vi heseblesende ankom hadde en locals fått snudd jolla vår på rett kjøl igjen. Hvordan han hadde klart det er et mysterium, men karen var drøye 2m på strømpelesten og så ut som hulken. Jolla veier 100kg. Det er en RIB med 18Hk TOHATSU. Det var totalt kaos. Sjøen slo inn og motoren startet selvsagt ikke. Thomas kastet seg heroisk i jolla og rodde den ut. Det ene årefestet røk, så han hadde sin fulle hyre med å padle den over til en annen brygge hvor forholdene så litt bedre ut. Det er forøvrig det andre årefeste som ryker. Dårlige greier. Etterhvert vurderte vi det slik at det ikke var tilrådelig å ha jollene der. Mye sjø og en halv-høy brygge hvor jollene kunne skli innunder gjorde at middagsplanene til skippern ble avblåst. Snorre fra Ronja tauet meg ut, og det var bare å ta på seg arbeidsklær. Tiden er kritisk når motoren har vært under vann. Saltavleiringer i motoren er ikke bra. Vi har spyleanlegg ombord, og nok en gang reddet det situasjonen. Jeg har koblet det slik at jeg kan velge mellom salt og ferskvann. Nå satte jeg den på ferskvann selv om tankene våre begynte å bli ganske tomme. Jolla fikk prioritert. Av med lokket og hjertet sank i brystet da jeg så at det ikke bare var saltvann men også en masse sand i motoren. Jeg spylte bort all den synlige sanden og saltvannet. Vi hadde jo selvsagt dratt i snoren et par ganger ved brygga, så jeg regnet med at noe var dratt inn i motoren. Ut med plugger. Da rant det saltvann ut, men heldigvis ikke noe sand så vidt jeg kunne se. Jeg spylte med ferskvann inn i sylindrene. Av med forgasser og samme behandling her. Jeg dro så ca. 100 ganger i snora for å få ut vannet. Fylte så på med motorolje både i innsuget og i sylindrene (anbefalt i serviceboka). Nye 100 drag. Ut og inn med tennplugger 20-30 ganger. Tørking og ny utblåsing før jeg forsøkte å koble til bensinslangen. Ikke liv. Nye runder med tørking av tennplugger etc. etc. To-tre timer senere våknet den til liv, og gleden var stor. Jeg lot den gå på tomgang en halvtime for å få blåst ut resten av vannet og motoroljen. Det røk ille en stund, men etterhvert hentet den seg inn og nå er den helt i slag igjen. Jeg kjører en tank med litt ekstra olje før jeg går tilbake til 1%. Jeg tror det var lurt å få den i gang så fort som mulig, derfor ofret jeg middagen, men jeg rakk allikevel en liten tur inn til Basil's for en forfriskning. Sus ventet med en liten doggy-bag med kylling, og det kom godt med. Tilbake til båten kom vi med hjelp av Snorre og Stian i Ronja. De kjørte skytteltrafikk. Ved brygga var det fremdeles kaos. Enda en jolle lå med buken i været, og dagen etter hørte vi fortvilet rop om kompetanse på to-taktere på VHF'en.
 
Natten var preget av mye svell, så vi sov litt dårlig alle sammen.
 
I dag har vi stresset med å få tak i vann. Jeg ofret jo de siste litrene på utenbordsmotoren i går. Susanne dro til med en katastrofehistorie, og fikk satt i gang halve øya. Vi har derfor kjørt skytteltrafikk med kanner som ble fylt av en hyggelig ansatt inne på land. Han igjen måtte kjøre langt avgårde for å fylle kannene.
 
I lunsjen til vann-gutta tok jeg på dykkerutstyr å dro bort for å sjekke ankeret til Duffen. I det jeg skulle starte nedstigning begynner det å blåse. Jeg får hjelp til å stenge ventilen, og det viser seg at den nye slangen til dykkercomputeren har brukket akkurat der den skrus på konsollet. Dette var en helt ny slange som jeg fikk kjøpt i Porto Santo. Stygg sak. Tenk om det hadde skjedd på 20 m......Selve consollet med dykkercomputer, trykkmåler og kompass forsvant på havets bunn. Tapt trodde vi. Jeg prøvde å fridykke ned, og fikk lokalisert den, men jeg klarte ikke å dykke så dypt. Da kom skippern på El Mar, Martin, til unsetning. Han tok oppdraget på strak arm og fikk tak i computeren. TUSEN TAKK TIL MARTIN.
 
Ja, forresten. Den nye WI-FI antennen, WL400 virker veldig bra. Noe helt annet enn den jeg sendte tilbake (WL200). Vi har aldri problemer med å finne nett lenger, bortsett fra i de mest øde områdene.
 
Nå skal vi rydde båten etter gårdsdagens reparasjonsarbeider, og så skal freden senke seg.
 
GODT NYTT ÅR FRA OSS ALLE HER PÅ ESCAPE
 
 
Bilder fra Bequia: