12.12.16 ARC FINISH (2 dager etter...)

Marlene
Karoline Stagrum Eknes og Espen Nygaard
Wed 14 Dec 2016 16:53
Posisjon 14:04.62N 60:56.88W 12.12.2016
 
Utseilt distanse: 3173 nm
Ankomttid: 08:37:08 lokal tid UTC-4 12.12.2016
Brukt: 21d 23h 37m 8s
 
Det er helt rått, men nå er vi altså i mål. Det har skjedd så mye de siste to dagene at vi ikke har rukket å få sendt avgårde siste inntrykk fra arrival day. Og så har vi måttet bruke litt tid på å debriefe og “lande” skikkelig. Vi har alle sammen skrevet en siste runde med ord og følelser fra de siste timene og de første inntrykkene som måtte oss her i land. Det har vært en fantastisk tur, og mange riktige beslutninger.
 
Tusen takk til Reidar som har sendt oss daglig værmeldinger og posisjonsrapporter morgen og kveld for de nærmeste dagene og anbefaling til rutevalg. Vi har vært på samme bølgelengde i forhold til ønsket vær og vindsituasjon og det har vært avgjørende. Det virket som en stor omvei i starten, men vi er nå vanvittig fornøyde med å ha lagt turen via Kapp Verde-øyene. Turen vår har vært som en fløtetur å regne i forhold til båtene som har gått nordlig. De har hatt mer dårlig vær og utrivelige forhold enn omvendt.. Det har vært helt ukjent for oss. Tusen takk, Reidar – vanvittig bra!
 
Siste tanker fra ARC 2016:
 
Espen:

Da jeg våknet etter nattevakta hadde Mari og Andreas sørget for at land var I sikte, morgenen har grydd, og de holdt stø kurs mot nordsiden av St. Lucia. Følelsen av å se land var merkelig. Nå har vi liksom kommet over til den delen av jordkloden som man tidligere har tenkt på som så fjern og utilgjengelig, litt som et paradis på en annen planet. Nå har vi knyttet veien dit sammen med livet hjemme, etter å ha seilet hele veien! Vi hadde 10-14 m/s I rompa og seilet med revede seil både foran og bak masten. Bak oss kom tyske Wilma med full duk I spridd variant, og hadde 2 knop høyere båtfart, de har nok jobbet intenst hele natten og hentet mange mil på oss. Jeg skjønte fort at de ikke ville klare å innhente oss før mål, men det at de nærmet seg gradvis fikk oss til å skjerpe oss nå I siste innspurt. Etter å ha passert nordre hjørnet av øya jibbet vi oss sørover. Rutine var godt igjennom, og Karoline kaller opp ARC finish line, og I samme øyeblikk kommer det over meg som en foss; nå er vi snart fremme!! Mannen I andre enden av apparatet ønsker oss velkommen, de er klare for oss, og ber oss kalle ham opp på nytt når vi runder sørspissen av øya og ser målbåten. Det blåser friskt, og vi gjør klar det som er planlagt.; Ruller inn fokka, heiser harvindsfokka og forbereder en skarp kryss. Storseilet har fortsatt et rev, og vi drar inn bommen mot midten av båten, men det gamle, slitte seilet har liksom ikke lenger noen form, og synes tydeligvis at kryss ikke er noe for det lenger, så med bommen helt oppe I lo står det omtrendt fortsatt I lenseposisjon.. Akkurat rundt sørspissen, I det stranda, alle båtene som ligger på svai og målstreken kommer tilsyne forsvinner vinden fullstendig I et minutt og Marlene sakker ned I bare et par knop. I samme øyeblikk kommer det stormende ut en RIB med en fotograf og den største linsa. Vinden kommer tilbake, nå som forutsatt fra rett side og Marlene legger seg over 25 grader og seiler på den måten hun er vandt med hjemmefra og liker aller best; kryss! Det fosser plutselig av gårde I 7-8 knop igjen, tøffere enn toget, på flatt vann I 12 m/s og RIBen surrer rundt oss på alle kanter og blir helt ekstatisk. Karoline står til rors og har stø kurs rett mot linja, vi andre er på skjøter og klare med fall, for det er ikke mye plass etter målstreken til å seile videre, så vi har planlagt å gå rett opp I vinden og droppe stor og fokk I samme øyeblikk. Vi jubler I det vi passerer streken, og hører på radioen "Congratulations Marlene on finishing your crossing, what a great view! Your finishing time is 08:37:08 local time. Please come back to us for further instructions when you are ready." Vi var helt I hundre. Alle jublet, og omgivelsene er fantastiske. En ubeskrivelig følelse!

 

På brygga står gultrøyene fra ARC staff og tar I mot linene våre og serverer rompunsjen og gir oss en skikkelig velkomst. Tusen takk. Turen over har vært formidabel på alle måter, mannskapet har vært eksemplariske, og Mari og Andreas har vist stor interesse og tatt alle oppgaver på strak arm og med glede. De har vært en fryd og ha med seg om bord. Karoline har gjort en vanvittig bra jobb med planlegging, forberedelser og mat, og vært en nøkkelperson I å holde det psykoligiske livet ombord på skinner. Vi har lagt ned mye arbeid, har lært fra tidligere turer med mannskap ombord, og vi tør påstå at vi har gjort det meste helt riktig på denne turen.

 

Dette er helt rått, og nå skal vi bruke litt tid på å komme oss etter alle inntrykkene. Vi vet det er mange som venter spent på å høre fra oss, og vi skal gi lyd fra oss. Det bare tar litt tid..:) Gratulerer til alle sammen på Marlene, dere er råe og dette har vi fortjent!

 

Karoline:

Nå er vi fremme! Hurra! Fy søren for en tur! Den var laang, men fy søren så stolt jeg er av oss. Vi har vært suprflinke og alt har jo gått over all forventing. Som de andre skriver om og som vi har fått ros fra av Mari og Andreas, så har jo alt gått knirkefritt. Happy boat and happy crew.   :)

 

Over mållinja var jeg vel litt skeptisk der vi gunna avgårde på kryss med et seil som sto I lensstilling da det ikke greide å være noe strammere. Vi kom over målstreken, men det var vel ikke før etter jeg hadde sjekket inn hos alle mulige autoriteter at jeg skjønte vi var kommet frem.

 

Siden dette er siste innlegg på dette mediet(vi vil fortsette på bloggen vår fra nå av) har vi vært litt treige med å få det ut da alle måtte skrive et siste innlegg og vi måtte oppdatere oss på alle mulige fronter på internett før dette fikk prioritet. Nå har alle skrevet og vi har vasket båt til den store gullmedalje både utvendig og innvendig. Mari er jo like flink til å vaske som meg, og det er et stort kompliment da jeg ser på meg selv som ekstrem når det gjelder vasking. Gutta har polert stål, og vi har til og med fått åpna dørkeplatene og vaska under de. Nå har vi en ren båt og det er fantastisk :) Tusen takk for at dere A og M har vært supervillig til å få denne båten levelig og tipp topp igjen! Helt fantasisk innsats.

 

Man skulle tro at man ble lei hverandre etter 22 dager med full intimitet, men slik er det ikke. Jeg er veldig glad for at Andreas skal være med oss litt til. Mari dro I morges etter en skikkelig fest. Mari ville det skulle smelle, så det smalt for alle. Haha! Men det hadde vi fortjent. Vi har jo opplevd så mye sammen og det å prate sammen nå I etterkant har vært veldig fint, da det er mye intrykk som skal prosseseres.

 

Jeg er glad I dere begge Andreas og Mari, dette har vært helt fantastik å dele med dere, og som jeg har sagt før, vi kunne ikke hatt noe bedre crew! :) :)

 

Mari:

Så ble det en bloggpost til, og for et døgn! Kl 7 kom jeg på vakt, men Andreas ville ikke gå av, for vi var faktisk ikke helt sikre på om vi hadde land I sikte! Kl 07:15 var det derimot ingen tvil, St.Lucia begynte å skimtes I det fjerne og Andreas kunne ta seg en lettens blund. Øya blir tydeligere og tydeligere etterhvert som minuttene går og det føles fantastisk! Skuta begynner å våkne til liv og alt av logging og rutiner blir glemt etterhvert som det går opp for oss hva som faktisk er I ferd med å skje. Etter frokost går vi gjennom arbidsoppgaver når vi må krysse inn I Rodney Bay, og dagens første gåsehud meldte seg da Karoline kalte opp «ARC finishing line, ARC finishing line, this is Marlene. We are 3 miles north of Pigeon island». Vi runder nevnte øy og får vinden tvers og stadig mer skarpt og skimter mållinjen inne I bukten. En fotograf kommer jollende ut mens vi står parate på skjøter. Som fordekksgast går jeg frem på dekk for å ta imot hardvindsfokka og følelsen av å sitte der fremme og se bøya og båten som utgjør mållinjen rett babord og rett styrbord var helt ubeskrivelig. Vi jubler, får ned seil og jubler igjen. Vel fortøyd inne I marinaen tar det likvel flere timer før jeg setter foten på land. Vi blir, på flytebrygga, ønsket velkommen med rompunsj og fruktkurv (som I karibien inneholder en liter rom, sånn I tilfelle), og etter at den er fortært (rompunsjen altså, ikke litern med rom) gyver vi rett løs på en kjærkommen vasking av båt. Først ved lunsjtider setter jeg foten på ordentlig land, idet vi er på vei til en kald øl og pizza! Etter lunsj gjør vi ferdig det siste av dagens gjøremål før en ekstremt ettertraktet dusj som innebar 3 shamponeringer og 2 balsameringer. På veien til buktas beste biff finner vi ut at det er for vanskelig å gå på rett linje på land, så vi ender opp på den nærmeste restauranten, som jaggu serverte ganske god biff de også!

 

Så er det tid for turens siste blogppost. Siden vi kom I land har vi stort sett vasket båt og spist på restaurant. Og siden det ikke er mye å skrive hjem om må jeg benytte anledningen til å takke for meg. E og K har vært eksemplariske I valg av seilføring og kurser og A og jeg har vel egentig vært ganske enige I avgjørelsene som har blitt tatt om bord. Det viktigste er å komme I land I fire hele deler og det har vi gjort. Som bonus på toppen av det hele er også alle fire veldig fornøyde med turen. Så noe bedre fartøy å være mannskap på finnes vel ikke. Tusen hjertelig takk for meg. 

 

Vi har jo brukt litt lang tid på å poste dette innlegget og da Karoline leste opp det alle hadde skrevet tidligere I dag felte jeg en liten tåre da avsnittene om ARC finish line og det å faktisk krysse målllinjen beskrevet av de andre. Nå sitter jeg og skriver, kl 05.00 natt til onsdag, etter sundowner og party på yacht klubben og taxien som tar meg til ferga til Martinique henter meg om en time. Det å være passe beruset og mangle backspace knapp kan prege noe av dette innegget, men jeg kan ikkke si annet enn at jeg er strålende fornøyd og at turen over har gått så utrolig bra. Fordelen med å være med i ARC`en har vært mange (kontra de som NARCer, NON-ARC`er) og bare de daglige oppdateringnen e om hovrdan andre ligger an har fått et frustrerende natteskift til å snu om til en deilig fremdriftsdag. Nå som vi har kommet I land har vi også fått høre om enda fler problemer som folk har hatt underveus. Vi har hatt en spinnaker krøll, og et par squalls på slutten, men andre båter vi møter tror ikke vi har tatt samme tur på samme tidspunkt, fordi de har hatt quite the opposite. Folk har regnet bort, watermaker har konka, bommer har brukket og mannskap har blitt evakuert. Vi har nok tidvis hatt for lite duk ute, men bedre det enn å risikere rigg-problemer. Den distansen vi har seilt de siste tre ukene tilsvarer 6-7-8 sommerseilaser hjemme, og da har man gjerne 6-7-8 gjennomganger av utstyr, vasking og sjekking mellom hver sesong, så det er ekstremt viktig å være påpasselig på rutinene, som riggsjekk, slik E og K har vært.  E, K, A og jeg har funket utrolig bra sammen og selv om alle har sine ups and downs haar det bare handlet om ens egen psyke og motivasjon, ikke andres fot å stå opp på den dagen. I tillegg vil jeg takkee Reidar fo en formidabel innsats på værmelding gjennom rallyet. Vi har hatt best vær, mest vind (I disse forholdene) og best seilas totalt sett tror vi takket være deg!   Nå kommer taaxi om 5 minutter og jeg må takke for meg, så enormt mye takke for meg, ord kan ikke beskrive denne oppplevelsen!!!!!!!!!!

 

Andreas:

Å herregud for en herlig dag. Det er visst vanlig at folk som seiler over atlanteren sier de lett kunne vært ute en uke til fordi man kommer inn en slags modus og dagene bare flyr av gårde. Det er ikke det at tiden ikke har gått fort, men jeg tror jeg snakker for alle I denne båten når jeg skriver at det var utrolig digg å sette føttene på land igjen. Først og fremst er jeg utolig fornøyd med at turen har vært så utrolig problemfri. Ok, vi har hatt våre små utfordringer underveis, men de har vi løst ganske enkelt etterhvert som de har kommet. Espen og Karoline har en veldig fornuftig måte å seile på som går litt ut på at hvis man noen gang er I tvil om hva man skal gjøre, så blir det det tryggeste alternativet. Ikke den løsningen som får oss fortest frem på kort sikt, men den som øker sjansene for å komme frem I en del. Heller mindre seil en mer, heller en rute med fine forhold enn en "snarvei" I ruskevær, osv. For en som må stole på andres vurderingsevne og avgjørelser har det vært utroig deilig. Det har faktisk vært så komfortabelt at jeg kanskje ikke har tenkt nok på alt som kan gå galt på en slik seilas. Her I St. Lucia har vi møtt flere som har støtt på en del mer alvorige problemer enn hva vi har gjort, for ikke å nevne rapportene vi får fra ARCen om hva enkelte båter har slitt med. Noen har brukket masten, noen har blitt evakuert etter sykdom, noen har mistet evnen til å produsere ferskvann underveis og en familie med barn har måttet hoppe I livbåten etter at båten deres tok inn vann og sank. Alt har til slutt gått bra med alle sammen, men for meg er det nesten ikke til å forstå at vi har seilt samme strekning. Dagene våre har vært gode fra start til mål, og det er nok nesten utelukkende takket være et enormt forbredelses-arbeid fra Espen og Karoline sin side. Graver man litt I hva som har gått galt med alle andre tror jeg man vil finne ut at I hvert fall det meste kunne vært unngått med like gode forbredelser, forståelse av hva utstyr tåler og årvåkenhet underveis. De aller største takk til Espen og Karoline - det kan ikke sies eller skrives for mange ganger. Men nå over til den aller siste delen av ARC 2016!
 
Etter at solen stod opp på mandag morgen og land endelig var I sikte gikk det ikke lang tid før målstreken nærmet seg. Og plutselig ble det litt konkurranseseiling allikevel! Med båter bak oss I høyere hastighet handlet det om å få opp dampen og krysse mållinja uten å miste en plass I racet. Med sterk vind og flat sjø på oppløpet fosset vi av gårde som aldri før. Nå må alle som kan noe om seiling lukke øya for dette har jeg ikke peiling på hvordan jeg skal formulere med korrekte ord og uttrykk (les heller teksten fra Mari - hun kan ord som hardvindsfokk og fordekksgast). Uansett - vinden kom fra en vinkel og med en styrke som gjorde at båten ble liggende skikkelig på sida så shortsen hadde blitt våt om man hadde satt seg litt for langt ut på "feil" side. I løpet av de siste ukene har masten pekt sånn mer eller mindre oppvoer, men nå stod den ut til sida I det vi knuste all konkurranse de siste metrene. Espen lurte på om storseilet skulle spjære mens Interiøret ble spontan-ommøblert, men samma det - nå gjaldt det bare å komme I mål! Følelsen av å krysse mållinja var fantastisk! Tiden ble satt til 13:37 norsk tid - et klokkeslett for eliten. Vel I havn fikk vi skrubbet båten før vi skrubbet oss sjølv og kunne feire ankomsten med god samvittighet, en etterlengtet dusj og en saftig biff. Aldri har noen av delene smakt bedre! (Etter 3 uker på havet var det faktisk vanskelig å gå rett og jeg måtte jibbe flere ganger på de 100 metrene det er fra brygga til restauranten). Takk til Espen, Karoline og Mari for en uforglemmelig tur og takk for meg.