11.12.16 ARC Dag 22

Marlene
Karoline Stagrum Eknes og Espen Nygaard
Sun 11 Dec 2016 14:11
Posisjon kl 10.00 UTC-3 14:00.05N 58:00.50W
 
Vind nå: 10-15 m/s NE.
Bølgehøyde: 2-3 m fra NE
Himmel: Sol, men en og annen squall innimellom
Luft-/Sjøtemp: 30 / 28 C
Sikt: God
COG: 270 gr.
SOG: 7-8 knop.
Utseilt distanse: 3004nm
Gjenværende distanse: 171nm. Hatrick på tangering av døgnrekord på 171nm/døgn VMG
Gjennomsnittsfart akkumulert: 5,96 knop
VMG mot mål siste 24t: 7,1 knop
Seilføring: 1 rev i både stor og fokk. Slører 130-150 gr relativ.
Fisk: ikke fisket
 

Tanker fra gårsdagen, 10.12.2016- Dag 21 Lørdag

 

Espen:

Det var noen som fortalte oss at når man nærmer seg land kommer man til å føle seg beredt til å bare seil videre. At man liksom har kommet så godt I lage ombord I den humpete tilværelsen og alle har funnet rytmen. Vel, kanskje er det noe med at vi at føler vi har seila langt nok, men hele gjengen er nå ganske klar og motiverte på å komme frem, ikke fortsette rett forbi. Jeg tror også at Marlene synes det kan være greit å komme fram, for det synes, trolig fra lang avstand, at hun har krysset et stort hav! Saltet ligger som tykke lag på seil, tau, mast og vant, dekk og vinduer. Flyvefisken har satt sine spor her og der rundt omkring på dekk, det er fortsatt fiskeskjell-rester langs relingslistene etter de to store mahi mahiene vi har dratt opp, cockpitputene er så harde og fuktige at de knapt nok egner seg som puter, håndklærne våre som vi har brukt lukter så forferdelig der de ligger som et stinkende skittentøyshaug inne på det ene badet vi ikke bruker, alt rustfritt bestikk og kopper og kar har likevel begynt å få flekker av rust etter all oppvasken gjort I saltvann. Når dere leser dette har vi trolig gjort unna en god distanse til mot mål, og vi estimerer ankomst til St Lucia til mandag 12/12 ca mellom 10-12 lokal tid UTC-4. Det tilsvarer kl 15-17 norsk tid. Det skal bli godt å ta seg et bad I Rodney Bay etter å ha krysset målstreken og før vi går inn I marianaen, og ikke minst til den første kalde ølen på 3 uker! Nå gjlder det bare å opprettholde fokus og rutiner de siste nautiske milene inn til mål. Vi er ikke fremme før vi er fremme!

 

Karoline:

Det går litt bedre med urinveisinfeksjonen min. Tatt masse tranbærtabletter I dag, så håper det forsvinner snart. Tranbærtabletter betyr hard mage og oppblåst mage. Espen sin bønnegryte satte vel prikken over ien på magen min og jeg har fisa som en trubadur (bønnegryta var veldig god da). Heldigvis er vi jo på sjøen, så om jeg føler jeg har hatt en illeluktende dus rundt meg hele dagen, har nok ikke de andre merket det, da en promp forsvinner like fort som man prompa den her I 9-12 m/s og I 7 knop I snitt(fikk faktisk 12 knop I nedoverbakken I en bølge, ihaa!)

 

Ellers kom jeg på 2.plass I I know og har vel blitt bøttet for siste gang på denne turen. Jeg begynner å bli lei søte drikker(brus, iste og jucie), da jeg vanligvis ikke drikker så mye av dette. Men fordi det er det eneste som er kaldt så drikker jeg en del av det. På neste langtur skal vi handle inn masse sprudlevann, det er jo både leskende, sunt og godt :)

 

Gleder meg til å komme frem!

 

Mari:

Havet gir og havet tar, og I dag tok det solbrillene mine. Hva skal Atlanterhavet med mine fashionable Paul Smith briller mon tro? Men havet har også gitt oss god fremdrift, noe som selvsagt er mye viktigere og hvis alt går som det skal har vi også gjort ting for nest siste gang I dag. Nest siste "runden", nest siste blogginnlegg, nest siste iKnow, noe som alt er veldig trist, men forhåpentligvis har jeg tatt siste hårvask med blå saltvannssjampo! I morgen er det siste gang for det meste, og det hadde kanskje vært mer å skrive om, men denne dagen har liksom vært så vanlig, samtidig som vi er så nærme land at den ikke er så vanlig likevel. Kanskje det er tapet av solbrillene mine som gjør at kreativiteten ikke helt tilstede, eller det faktum at jeg har tatt over taperplassen I iKnow fra Andreas. Anyways, Espen har servert deilig mat, vegetar bønnegryte (lørdagstaco) til middag og spaghettig agli e olio til kvelds! Det var veldig godt, selv om vi stadig snakker om biffen vi skal ha på land. Vi som har vært på sånn Atlanterhavsrundseiling så langt sørover kjenner nå at vi er på nordligere breddegrader (hø hø). Jeg har faktisk måtte ha på meg bukse på nattevakt og I natt la jeg et pledd over dynetrekket- og det har vært veldig deilig å pakke seg inn! Nå skal siste dag med vind I håret, saltvannssprøyt, sol og superfart nytes med alle klassiske seiling-er-digg-ass sanger!

 

Andreas:

Etter en to, tre dager med lett til middels sjøsjuke kan man begynne å lure på om seilbåt egentlig er den greieste måten å komme seg fra Grand Canaria til St. Lucia på. Så vidt jeg vet går det fly ganske regelmessig som kan by på langt bedre komfort. Reisetiden kan ikke en gang sammenliknes og det er mye billigere. Men så handler ikke dette om hva som er greiest heller. Vi nærmer oss land og jeg føler at vi har ett bein I havn og jeg merker jeg at mestringsfølelsen er på topp etter å ha kommet seirende ut av noen små personlige kamper mot vær og vind. Havet gir og havet tar, men sett bort I fra å naske til seg solbrillene til Mari (som visstnok var veldig fancy) må jeg berømme det for dens generøsitet. Når man står til rors alene sånn I 6-tida om morgenen og solen så vidt har våknet, vinden river I håret og flyvefisken piler av gårde til styrbord og babord I det Marlene pløyer seg gjennom høye bølger med stø kurs mot målet, da er livet herlig. Sjøsjuk eller ikke. Jeg forstår godt hvorfor onkel, som har seilt omtrent den samme turen med sin s/y Salka Valka for en del år siden, sa han var litt misunnelig da jeg dro hjemmefra. Og enda man har lyst til å komme frem er det litt vemodig å kikke på panelet som viser antall nautiske mil igjen. Nå teller den ned litt for fort egentlig. Snart er den skakke hverdagen vår over og livet på vei tilbake til slik det var før. Hvor man ikke trenger å ha på redningsutstyr for å dusje, eller gyrostabiliserte kokeplater for å lage mat. Det blir vel en del greiere ja, men jeg kommer til å savne allsang (gjerne ufrivillig flerstemt) av låter vi nesten kan melodien til, klønete grep på ukulelen, stirre ut over havet, tape I iknow, og et par andre personlige favoritter om bord på Marlene. Men turen er ikke helt over! Nå skal siste dag nytes til det fulle.