Det blåste kraftig opp etter som vi nærmet oss innseilingen til Essaoira. Da vi passerte moloen, blåste det mellom 25 og 30 kn. Heldigvis var selve havna ganske beskyttet, i alle fall for bølger. Vi hadde kontakt med myndighetene på VHFen, og de stilte mannsterke for å ta i mot.

 

Det er synd å si at dette er en vel utbygd gjestehavn. Pilotboken hadde rett: Det var plass til en seilbåt – men man kunne legge seg utenpå hverandre. Det lå en franskmann der – og vi la oss utenpå. Helt greit. Deretter begynte vandringen mellom de offentlige kontorer. Vi ble adoptert av en lokal raring, som fulgte oss rundt. Først til imigrasjonsmyndighetene. Der skrev de for hånd ned mestepartene av informasjonen fra passene våre, samt sivil status, yrke, antall barn og hjemnmeadresse. Tok lang tid, men var bare hyggelig. Ble litt fotballsnakk underveis.

 

Så bar det til politiet. Der ble det bomtur pga lunsj. Videre til havnemyndighetene. Der skjedde det samme. Det var Asle og jeg som tok vandringen. Vel tilbake til båten ble det tid for en forsinket ankerdram, før Asle og jeg startet på ny frisk. Denne gangen fikk vi presentert de samme opplysningene for nye myndighetspersoner. Det gikk litt raskere hos havnevesenet. Her var det bare opplysninger om båten som skulle registeres. Havneavgiften var 50 € for to netter. Etter en liten diskusjon om kursen mellom Dirhamer og Euro (de ville først ha 500 €) ble vi enige, og fulgt av vår kombinerte “guide” og plageånd kom vi oss tilbake til båten. Her ble vi belønnet med et lass med biff Eskil hadde stekt. Ola serverte portvin til. Vi var sultne alle mann og gjorde kål på hele haugen.

 

Så var det tid for å gjøre seg kjent i omgivelsene. Byen var en stor positiv overraskelse. En gamleby med yrende folkeliv. Noen turister ja, men for det meste så det ut til at det var lokal befolkning som utgjorde livet.

 

Tilbake i båten startet kampen med den vanskelige frøken Water Maker. Hun er stri og mente at hun presterte bra i går: Fulle tanker. Når vi først hadde vært så dumme og dusje og vaske opp, og brukt opp nesten alt vannet – ja da fikk vi ha det så godt. Hun ville ikke jobbe i dag.

 

I tillegg har det dukket opp et nytt (gammelt) problem. Når vi lader batteriene med landstrøm eller generator er det så stort spenningsfall at batteriene nesten ikke blir ladet. Dette var ikke blitt registret på måleinstrumentene. Konsekvensen var at batteriene var kjørt farlig nær katastrofe. Heldigvis lader de ganske bra når motoren går. Det ble dermed et par timer motorkjøring i kveld, for å komme opp på et forsvarlig nivå før natten.

 

Så får det nok en gang bli hjemmetjeneste i morgen med å forsøke å fikse disse sakene. Resten av crewet for gjøre seg kjent i byen. Uansett hyggelig og deilig med et døgn landligge. Blir det tjenelig vær, setter vi kursen mot Lanzarote på mandag. En tur på ca 250 NM – dvs en tur på mellom 35 og 40 timer om været holder seg.

 

Bildene:

 

//Otto