Atlantern - "Debriefing"
Familien Svellingen på Seiltur
Tom og Christine Svellingen
Sun 20 Dec 2009 21:08
|
Hei kjære alle blogglesere!
Jeg prøver meg på en liten oppsummering av
erfaringer fra Atlanterhavskryssingen. Dette er kanskje mye for vår egen del, så
hvis det bli kjedelig å lese, så vent heller på neste blogg!
Nå er det over en uke siden vi ankom Karibien, og
la Atlanteren bak oss. Vi krysset havet på 16,7 døgn, og det er ganske raskt.
Jeg tipper vi teoretisk sett kunne krysset på 15,x døgn under de forholdene vi
hadde, dersom det var eneste prioritering. Da burde vi riktignok hatt
større bestening.
Maggy V er en god havseiler. Hun oppfører seg flott
i sjøen og er trygg og stabil. Med den seilgarderoben vi har med er vi rustet
for et stort spekter av vær og vindsituasjoner, og kan trimme båten for enten
fart eller komfort. Begrensningen er selvsagt det relativt uerfarne mannskapet
vi tross alt er. Vi lærer noe nytt hver dag, og kunne selvsagt gjenomført turen
mye "bedre" nå enn vi var i stand til "da".
Overfarten var veldig slitsom og krevende, men hele
tiden trygg og rask. Det var relativt kraftige vinder, til Atlanterhavs passat å
være, men ikke noe ekstremt. Vi var ganske slitne allerede før avgang, etter
hektisk klargjøring og tekniske problemer i Las Palmas. Første døgnet var det
dessuten mye vind og sjøsyke med i bildet. Vi brukte autopilot mindre enn vi
hadde forutsett, på grunn av to forhold:
1: For lite strøm (vi mistet propellen til
slepegeneratoren første døgnet, vindgeneratoren virket ikke til tross for
service i Las Palmas, og solcellepanelet virker ikke).
2: Vi hadde ikke fått "trimmet" autopiloten på
forhånd. På grunn av rorproblemene vi har hatt, har vi ikke fått gjort nok
eksperimentering med innstillinger på autopiloten. Det kan se ut som om
innstillingene fra tidligere eier er borte, og at det er "standard"
instillingene som nå ligger i autopiloten. Den ble derfor litt for dårlig på
unnavind og sjø bakfra. Det ble lett ukomfortabelt ombord, da piloten lett kom
inn i et S mønster, fordi den ikke greide å "forutse" bølgene. Vi brukte i snitt
autopiloten 2-3 timer i døgnet.
Søvn ble en større utfordring enn jeg hadde trodd.
Alle vi voksne ombord hadde problemer med å få nok god søvn. Det tok lang tid å
sovne, og man våkner lett. Christine var vel den eneste som hadde et
problematisk underskudd på søvn, men alle tre ble slitne av lite
søvn.
ARC eller ikke? Jeg er veldig positivt overrasket
over informasjonen vi fikk underveis. Vi fikk daglige værmeldinger og rapport
over posisjonene til alle båtene. Vi fikk også meldinger om viktige
observasjoner og båter som hadde problemer og kunne trenge assistanse. Det jeg i
ettertid kanskje skulle vært foruten, er "konkurranse" elementet i seilasen. Vi
var en stund lykkelig uvitende om hvordan vi lå an, men etterhvert kom det
oppdateringer hjemmefra, og vi lærte oss å lese ARC rapportene som kom på
e-post. Fokuset ombord ble etterhvert mer på å benchmarke seg mot andre, enn å
fokusere på egen båt og velferd. Min personlige oppfatning er at turen ville
vært bedre uten "konkurranse". Hvis man kan senke skulderne mer og nyte
overfarten, er det nok vel verdt å bruke et døgn eller to ekstra. Vi angrer ikke
på at vi valgte å seile med ARC, men neste gang tror jeg at jeg vil prioritere
et mer spennende rutevalg.
Proviantering og matlaging er alltid en utfordring
på lengre seilaser. Christine gjorde en utmerket jobb med provianteringen. Vi
har heldigvis god plass i kjølekummene, og med smart planlegging og dypfrysing
av ferskvarene, hadde vi utmerket kapasitet på ferskvarere hele veien. Vi hadde
førsteklasses mat hele veien, og samtidig utrolig lite svinn på matvarer.
Torgrim og Christine tok seg av mesteparten av matlagingen, og laget mat som
andre båter ikke lager når de ligger i havn engang!
Sikkerhet er alltid et viktig aspekt når man gjør
ting man vanligvis ikke driver med. Det er selvsagt mange myter og mye
skremsel om havseiling, så det er ikke annet å forvente enn at noen av de hjemme
er letter fobiske. I og med at vi er på familietur, har vi selvsagt lagt
sikkerhetsnivået høyt. Vi har mye sikkerhetsutstyr ombord, og vi har gått
igjennom rutiner for endel kritiske situasjoner. Vi har også snakket sammen om
hva som kan skje, og hvordan vi kan sikre oss mot det, slik at alle ombord er
beviste på de viktigste risikofaktorene. Man kan nesten alltid gjøre mer for
sikkerheten, men personlig er jeg opptatt av å finne en god balanse mellom å
lære seg å leve et liv med risiko, og å beskytte seg mot dem. På overfarten er
jeg overbevist om at vi hadde mindre sannsynlighet for alvorlige uønskede
hendelser enn hjemme i hverdagen. Nå om vi har kommet i land øker dessverre
risikonivået igjen. Her er det jo både kriminalitet og biltrafikk, akkurat som
hjemme.
Å holde god orden ombord er ofte vanskelig for oss.
Vi er litt rotete alle sammen, og vi fikk ikke bodd båten godt inn før avreise.
Likevel synes jeg det gikk veldig bra på kryssingen. Noen ting slang litt rundt,
men det aller meste lå fint og trygt på faste plasser. Orden er viktig for
trivselen til sjøs, det er dessuten viktig for sikkerheten. Hvis det skjer noe
brått, er det viktig å vite hvor kritiske ting er, og ikke minst at det ikke
flyter rundt med rot som ligger i veien for effektiv håndtering av situasjonen.
Vi har et lite stykke igjen før kapteinen er 100% fornøyd, men det er kanskje
urealistisk i seg selv?
Vi kunne nok vært litt flinkere til å etablere
faste rutiner ombord. Spesielt for barnas del. Nina og Einar fant seg fort til
rette ombord, og fant på stadig flere ting de trivdes med å drive med.
Organisert skolegang fikk vi ikke til, men vi gjorde endel relevante ting. Blant
annet leste barna bøker, hørte på lydbøker, puslet med håndarbeid og vi hadde
spørreleker og språk/ordleker. Nå som vi er i havn er barna igang med skole 5
dager i uka, i tillegg til at de leker mye med utenlandske barn og lærer mye om
kommunikasjon og språk (spesielt engelsk).
Raskt oppsumert til slutt. Vi hadde en rask og
trygg overfart, uten store problemer.
Hilsen Kapteinen på Maggy
V
|