Minerva
Steinar Nordtveit & Reidun Erland
Mon 27 Aug 2007 12:08
Mandag morgen og soloppgang oppe i elva. Siden sist blog har det skjedd så
mye at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Vi har vært her snart en
uke nå, og hver dag har vært full av nye og spennende opplevelser for hele
familien. Onsdag møtte vi norske Randi som bor her i byen og som sammen
med sin portugisiske ektemann har arbeidet med å restaurere "Navigador",
en nydelig norsk skøyte i Colin Archer typen de siste 19 årene. Først i
Austevoll og siden her i Portugal. Randi har tatt oss med i området og
sett på dinosaurfotspor, amonittjakt, ridning og tennis. Og vi har plukket
egne druer, pinjekjerner og eukalyptus, noe vi neppe hadde funnet fram til
på egenhånd. Dagene her har vært spekket av oppleverser og høydepunktene
står i kø, dette har vært et helt spesielt opphold for hele familien, og
jeg skriver derfor litt fra hver dag.
Torsdagen startet vi dagen kl 7 med presangåpning og bursdagssang for Ola.
Jeg reiste deretter til Coimbra, en times tid med tog østover. Det var
ganske flott å være alene på utflukt i hele 6 timer, nå etter at hele
familien har vært sammen hele tiden. Ciombra er mest kjent for
universitetet som holder til i det gamle kongelige palasset på en høyde
over byen. Universitetet ble etablert allerede i 1290, og var da
lokalisert i Lisboa. Gjennom århundrene flyttet det fram og tilbake mellom
Lisboa og Coimbra et par ganger, og i 1537 fikk de flytte til Coimbra og
inn i det kongelige palasset for godt. For å komme til Alta Universitára
(universitetshøyden) gikk jeg opp Minervas trapper... Universitetet har
åpnet opp en rekke av seremonirommene for besøkende, så både studenter og
turister mingler på campus. Det mest kjente rommet er det barokke
biblioteket som inneholder mer enn 200.000 bøker fra 15-, 16- og
1700-tallet. Bøkene er godt bevart, og 2,11 m tykke vegger og teakdører
gjør at temperaturen holdes jevnt mellom 18 - 20 grader Celsius. Bokhyller
av eik holder insekter og mark borte, og i tillegg bor det en hel koloni
flaggermus inne i biblioteket. Flaggermusene sover om dagen og kommer fram
om natta og spiser innsekter. Både universistetet og gamlebyen ellers
gjorde et stort inntrykk. Tilbake på toget viste utetemperaturen 32
grader, den til nå varmeste dagen vi har hatt på turen. Og mens jeg var i
Coimbra var Mathilde med Randi på ridesenter i Quiaios, like utenfor
Figuerira da Foz. Associacão Cavalo Amigo (Hestens Venner) driver
rideopplæring og terapiridning, og Mathilde fikk individuell sprangtrening
på Galoppin, en sprek 19 år gammel hingst. Hun ble invitert til å delta på
sprangstevne søndagen, og kunne komme tilbake når som helst å trene
mer...snakk om opptur.
Kl 18 var det helnorsk bursdagsselskap på båten, med gjester fra Thea,
Marelia og Randi fra Navigador. Pizzatakeaway fra PizzaHut og kake gjorde
susen. Vi hadde en fin kveld, og Ola var så lykkelig. Etter at han har
brukt fantasien og lekt romskipkrig med røde og hvite klesklyper de siste
ukene satte han stor pris på alle gavene både fra venner og familie både
her og i Norge. Det var også kjekt å snakke med søskenbarn på telefonen.
Den mest kuriøse gaven Ola fikk til 10-års dagen var en blekksprut i bøtte
med blekket intakt. Det var ikke bare barna som var interessert i
anatomien til dette bløtdyret... nå bør vi kunne rense og fritere våre
egene blekksprutringer.
Fredagen reiste Marelia videre sørover. Randi tok med alle på Minerva og
Thea på utflukt i nærområdet. Først så vi dinosaurfotspor. Deretter gikk
vi på jakt etter amonitter. Amonittene levde før dinosaurenes tid, og er
en type blekksprut som levde inne i et skall. Vi gikk ned på stranden
nedenfor Cabo Mondego og fant en mengde av disse små forsteinede dyrene.
De største hadde en diameter på 30 cm, de minste var på en cm, og noen
kunne vi løsne fra steinen. Hvert år sliter hav og bølger bort de øverste
amonittene, og nye kommer fram i dagen. Selvsagt ble utflukten en del av
Minervaskolens opplegg i Natur og Miljø. Etter lunsj dro vi alle sammen
til Quiaios for ny rideøkt. Alle som ville fikk prøve seg, tror vel at det
bare var Steinar som stod over. Han spilte tennis for aller første gang og
ville ikke av banen..
Hestens venner er en ideell organisasjon som arbeider sammen med Rotary,
og som får disponere staller og ridebaner som ligger i tilknytning til et
"hotel rural". Dette innebærer at fasilitetene er svært så gode, med
fotballbane, tennisbane, hotell og restaurant. Et absolutt godt sted å
være for hele familien! Vi spiste middag på Marinarestauranten, satt ute
til klokken 12 i det fine været. Sjefen der har bodd i Norge i flere år,
og har jobbet på Majorstua i Oslo. Verden er ikke alltid så stor.
Lørdag var det nok en nydelig og varm dag, vi hadde hørt at det skulle
begynne år regne, men dette været holdt seg lengre sør i Portugal. Vi
kunne kanskje trengt litt regn, og for å kjøle oss ned gikk vi i og badet
i et saltvannsbasseng ved et hotell overfor stranden. Ola var mer under
enn over vann og vi hadde en avslappende ettermiddag. Steinar surfet på
nettet etter mulig watermaker, vi ser allerede nå at det hadde vært
utrolig praktisk å kunne slippe å være avhengig av flaskevann framover.
Armene blir ganske lange dersom vi skal bære alt drikkevannet ombord i
båten. Lørdagskvelden så vi film og gikk og la oss kl 10 for å lade opp
til søndagen.
Søndag var vi oppe kl 7 og tok taxi til Quaiaios og ridestevnet kl 9.
Dette ble dagen for Mathildes internasjonale sprangdebut. Hun ble godt
tatt imot, fikk registrert seg og i 11-tiden startet sprangkonkurransen
for skolen. Mathilde så ut som om hun var helt rolig, men var temmelig
spent og nervøs på innsiden. Dette var et virkelig stevne på proff
ridebane, hinder og profesjonell fotograf som tok bilder av deltakerne.
Hindrene var ikke så høye, og Mathilde og Galoppim red en feilfri runde.
Alle deltakerne fikk medalje, sponsorpakke med t-skjorter, caps og
diverse, og vi hørte etterpå at Mathilde hadde den aller beste runden i
form av poeng. Deretter hadde vi nydelig lunsj med hyggelige nye
portugisiske venner. De var mektig imponert av Mathildes innsats, og hun
ble spurt om å delta i 80-cm klassen kl 15. Og er det noe Mathilde ikke
sier nei til så er det å ri. Det må jo sies at konkurransene hun har
deltatt i tidligere har vært i kursregi på Alvøen Rideskole og på rideleir
på Børve gård. Dette var et regionalt stevne med deltakere fra Aveiro,
Porto og andre steder, og av de 25 deltakerne i konkurransen var Mathilde
den yngste med sine 11 år, halvparten av deltakerne var unge menn mellom
25 - 35 år. Hestene deres var utrolig flotte og fulle av fart og
adrenalin. Ting skjedde i allefall temmelig raskt, plutselig var det
Mathildes tur på banen foran en nå fullsatt tribune. Alle som hadde
snakket med henne på forhånd holdt pusten og håpet det beste, og uansett
hadde hun jo allerede vunnet en seier bare ved å starte. Det var utrolig
spennende, og etter en ny feilfri runde kvalifiserte hun seg til omhopping
i finalerunden. Mathilde var nr 12 ut på banen, og av de tolv første var
hun den tredje som gikk videre. Siden vi er avhengige av å få oversatt det
meste av informasjon fra portugisisk trodde vi at rytterne skulle gå den
nye banen før neste runde. Slik var det ikke, og rett før hun skulle utpå
fikk vi vite hvilke 6 hinder som skulle hoppes av de opprinnelige 10. Nr 1
gikk, fint, nr. 4 gikk fint, nr 5, nr 6 men ved nr 7 refuserte Galopim. Nr
8 gikk fint, men så blåste dommerne i fløyta og hest og rytter ble
diskvalifisert fordi dette hinderet skulle ikke hoppes. Mathilde var litt
irritert for at hun ikke klarte å holde fokus helt til slutt slik at hun
gikk glipp av en flott rosett, men hele heiagjengen hennes (som nå telte
15-20 personer) syntes at hun hadde gjort en strålende innsats langt over
forventet. Og vi foreldre, vi har vel ikke sluttet å smile ennå... Selv
syntes ikke Mathilde at hun hadde gjort så mye, og vi har vel også sett
hvor viktig det er med en hest som kan sine oppgaver.
I dag er siste dagen i Figueira da Foz og vi er invitert hjem på
familiemiddag til en av damene som står bak "Hestens venner". Vi gleder
oss storveis og vet ikke helt hva vi skal gjøre for å gjengjelde den
overveldende gjestfriheten som vi blir møtt med overalt. Vi håper jo at
noen av våre nye venner vil komme og besøke oss når vi er vel tilbake i
Norge neste år.
Reidun