Hele seks dager ble vi i Emerald Bay Marina.

Steinars utsikt fra mastetoppen.

Vi bestemte oss for å ligge der og vente på nederlandske Callista som hadde tatt en snartur til Curaco. De var på vei nordover igjen, et lite strekke på 900 nm.. og vi som syntes at vi hadde tatt et godt strekke på over 600 nm fra Puerto Rico.. Etter noen siste røffe døgn kom Callista til Emerald Bay, og de fem yngste på de to båtene gjorde bruk av fasiliteter i marinaen; lange varme dusjer, filmkvelder i Crew-loungen (med sofa) og ikke minst brukte de biljardbordet flittig. Etter skoletid så vi dem knapt. Emerald Bay var et godt sted å være. Servicnivået var høyt, det døgnåpne vaskeriet var gull verdt og vi hadde noen rolige dager. Det ble også et par sett tennis på hele familien. Mathilde og Steinar var til og med på en "Tennis Clinic" med instruksjon en av dagene.

Marinaen stod ferdig for fire år siden, og siden har nok steg to med salg og bygging av fritidsboliger rundt stoppet litt opp. Likevel er de i gang med å utvide. Båtene som ligger der er en blanding av små megayachter og seilbåter. De aller fleste seilbåtene er amerikanske, noen er kanadiske. Vi var ganske overrasket over at det ikke var flere båter i havna, og amerikanere vi har snakket med sier at det er merkbart færre amerikanske båter som har tatt vintersesongen i Bahamas dette året enn før, på grunn av den økonomiske situasjonen i USA. Det er også få båter på ankerplassene.

Lørdag toppet vi opp vann- og dieseltanker og dro knappe 30 nm nordover Exuma Cays sammen med Callista. Vi ankret opp utenfor Moosha Cay og fortøyde båtene sammen, katamaranstyle. Moosha Cay er en privateid øy som kan leies for den nette pris av 350.000US dollar (2004-priser fra Cruising Guiden vår) i uken. Før vi ankret ble vi møtt av en båt med to menn som anbefalte oss å ankre opp ved en av de andre øyene lengre nord eller lengre sør, det var nok mye bedre. De ventet forsyninger med kontainerbåt til natta, og ville jo helst unngå at den kom borti oss der vi lå for anker. Vi sa at vi selvsagt kunne flytte oss lengre vekk slik at vi ikke lå i veien. Men kontainerbåten var hele 100 fot lang og trengte stor svingradius. Steinar regnet med at den også sikkert var 1000 fot bred siden det ikke var plass til å manøvrere... Det var åpenbart at vi ikke var ønsket, og at de ville ha oss bort slik at gjestene på øya hadde både land og hav for seg selv. Dette kunne de selvsagt ikke si til oss. Det er temmelig grunt rundt Moosha Cay, og derfor også en helt nydelig turkis farge på sjøen. Vi hadde imidlertid ingen intensjoner om å gå i land, så vi ankret opp på mindre enn tre meters dybde i god avstand til der kontainerskipet skulle komme inn denne lørdagskvelden. Vi så aldri noen skip denne natta. Det er lett å tro at de løy til oss bare for å få oss bort, men det kan jo også være at båten ble forsinket. Selv om "management" helst ville ha oss bort, syntes åpenbart gjestene på øya det var stas at vi hadde ankret opp, de kom bortom på vannscootere og hilste på.

Ola har begynt med Tarzan-fakter, og det var et morsomt syn når han og yngstemann fra Callista svingte seg i hver sin klatresele i mastene, fram og tilbake mellom båtene. De ble der oppe i nesten to timer i strekk, liten pause og opp igjen.

Søndag dro vi videre nordover mot Staniel Cay, og i følge kartet skulle det være mulig å seile på vestsiden av øyrekken, over bankene. For nybegynnere (som oss) i grunn seiling er dette en spennende sport. Særlig siden de fleste rutene er merket for båter som stikker mindre enn to meter. Vi trenger 2,15 cm for å flyte, og vi satte av gårde etter at det begynte å flø. Den første delen ville være den grunneste med et lite stykke der det viser 2 meter i kartet. Dybdemåleren vår viste 1,9 på det grunneste, og da visste vi at vi hadde 2,4 meter, altså 35 cm vann under kjølen. Vi fulgte etter Callista som stikker 10 cm grunnere enn oss, og det gikk fint. Deretter seilte vi 15 nm i ca tre meters dybde og 15 nm i 4 meters dybde. Vi ankret opp utenfor Club Thunderball i Staniel Cay og feiret bursdagen til Wouter som er skipper på Callista. Vi snorklet i Thunderball Cave, sist sett i James Bond filmen "Thunderball". Det var skikkelig flott å snorkle der, med mye fisk, litt korall og flere åpninger vi kunne svømme ut og inn gjennom. Mest spektakulært er det å se lyset som kommer ned gjennom åpninger i toppen av hulen, og den knall blå utsikten gjennom en av åpningene under vann.

I dag var jeg en tur på land, og Staniel Cay virker som et koselig lite øysamfunn, med rosa, lilla, lysegrønne og lyseblå hus.

Sjarmerende avgangshall- flyplass

Postbåten kommer innom med post og forsyninger hver onsdag, så sant den ikke er til reparasjon. Ellers er det en liten småflyplass med ruter til andre Bahamasøyer. Avgangshallen er luftig med tak og åpne vegger.

Ola mater fisk ved Thunderball Cave