17:28.86N 062:59.52W

24.02.2008

Nevis, St.Christopher (St. Kitts) og St. Eustatius (Statia)

Nevis og St. Kitts er en egen stat i British Commonwealth, og i 1623 ble St. Kitts Storbritannias første koloni i Karibia. Etter mye frem og tilbake de neste 150 år, ble Nevis og St. Kitts britisk etter Versailles-traktaten i 1783. Vi kom inn til Nevis sent på kvelden og ankret opp bak alle de andre båtene på Pinneys Beach. Neste dag kom Harbour Police og sa at vi måtte legge oss i en av de 150 (!) bøyene som nettopp var lagt ut. Hensikten var å spare sandbunnen for anker. Steinar dro og sjekket inn med Immigrasjon og Toll, og det er helt åpenbart at de ulike etatene ikke er helt enige når det gjelder det nye bøyesystemet, heller ikke om det finnes en lovhjemmel for om det er påbudt eller frivillig. Det går seg vel til.

Pinneys Beach er en nydelig palmestrand. Vi så en rekke palmer som manglet toppen, og trodde at det var en eller annen orkan som hadde tatt knekken på dem. De lokale har hørt snakk om en ny sykdom får palmene til å miste toppen, vi får håpe at det ikke er slik for det er et sørgelig syn. Ola hoppa uti med snorkel og dykkemaske og så noe stort under båten vår. Det var en fisk som lignet litt på pigghå, og den var større enn Ola. Var det en hai? Den svømte rolig bort og kom aldri tilbake, så det får vi nok ikke greie på. Før vi reiste andre dagen var Mathilde med Callista og seilte en liten katamaran. Det var en morsom sak, etterhvert økte vinden og det gikk temmelig fort... Minerva var borte ved Charlestown og toppet opp vanntankene. Alt vannet vi har tatt ombord til nå har vært godt!

Utpå ettermiddagen hadde vi en kort seilas over til St. Kitts. Ola var ombord i Callista, og AnneMieke var ombord i Minerva. Etter å ha seilt forbi Bugs Hole, Shitten Bay og Ballast Bay, endte vi opp i White House Bay på sørspissen av St. Kitts. Her ble snorkling på et vrak. Utpå kvelden var vi temmelig spent på måneformørkelsen. Vi visste at den begynte ca halv to hjemme i Norge, men når ville månen forsvinne her? I halv-ti-tiden så vi at den minket, og i elleve-tiden fikk se en total måneformørkelse. Kyrne inne på land protesterte kraftig da noen skrudde av lyset på den måten, og de lagde et leven uten like.

St. Kitts satser stort på turisme og har bygd ut ut en yacht-havn, Port Zante, i hovedstaden Basse-Terre. Vi lå der et døgn, fikk vasket en del klær og dro på taxi-rundtur på øya. Vi gikk innom Rawlins Plantation, en av de gamle sukkerplantasjene som er omgjort til hotell og hadde en tidlig sundowner der. Vi møtte en hyggelig engelsk dame som var der på ferie for tredje gang på rad. Et virkelig godt alternativ til cruiseferie, for de som virkelig ønsker ro og fred. Rawlins var et nydelig sted med flott utsikt over til Statia. Det er lett å bli vant til å sitte på terrassen omgitt av mengder av blomster, gress og palmer. Temmelig kontrastfylt å tenke på at stedet er bygd på blod, svette og tårer til slavene som gjorde alt arbeidet. Barna prøvde krokket-køllene, vi dro videre rundt øya og avsluttet kvelden med takeaway-pizza.

St. Eustatius er del av De Nederlandske Antiller, og ble med rette kalt The Golden Rock siste halvdel av 1700-tallet. Statia var å regne som handelshovedstaden i Vestindia, og mellom hundre og to hundre seilskip lå til enhver tid ankret opp i Oranje Baai. Nederlenderne var nøytrale i den amerikanske uavhangighetskrigen, og Statia var tollfri havn. I 1770 produserte Statia 600 000 pund sukker, men eksporterte 20 millioner pund sukker... I dag bor det 2700 innbyggere her, på den tiden var det hele 8000 innbyggere på øya. De gode tidene tok etterhvert slutt, blandt annet som følge av angrep fra britiske Admiral Rodney etter at Statia (nederland) var første land til å saluttere den nye amerikanske staten og skipet Andrew Doria i 1776. Historieinteresserte kan sikkert google dette, eller lese det i Cruising Guide to the Leeward Islands by Chris Doyle...

Folk her på øya er virkelig vennlige og alle hilser på alle. Lørdag før solnedgang er de aller fleste butikker stengt (det er mange syvendedags-adventister her), så i går, på lørdag, gikk vi opp til den 600-meter høye vulkanen sammen med Callista-mannskapet. Litt uvant å bruke beina, men etter den første halve timen kom vi i siget. Første del av turen gikk gjennom bebyggelsen i Oranjestaad, og vi møtte mest geiter, høns og kyllinger. Etterhvert som vi kom inn i skogen så vi andre og litt mindre dyr. Krabber og slanger. De røde landkrabbene var overalt på og utenfor stien, og vi så til og med tre "red-bellied racer snakes". Vi hadde ikke noe ønske om å snu dem for å se om de var røde på magen, stoler på det. Disse slangene kan bli opp til 2 meter lange og de er helt harmløse. Ellers minnet stien ganske mye om stien opp til Hallgrimstjødnet.

Vel oppe ved krateret var det ingen som hadde særlig lyst til å fortsette verken ned til bunnen eller rundt kanten, vi hadde en liten pit-stop før vi bokstavelig talt sprang nedover igjen til is og brus på en av de få åpne kafeene. Fort Oranje er et nydelig lite by-fort, og et av de mest bevarte (eller restaurerte) vi har sett i Karibia. Masse moro her, og i dag drar vi videre til St. Maarten/St. Martin. Vi ser sikkert våre nederlandske venner senere. Mathilde og AnneMieke satte ny ettermiddagsrekord med 6 solgte smykker i går. Av og til er det den ene og av og til den andre som får solgt sine smykker. Lærerikt og innbringende er det i allefall.

Reidun