Etter gårsdagens storhandel og pakking i båten hadde El Capitan bestemt at dagen i dag skulle være arbeidsfri og at mannskapet skulle få landlov og ta seg en velfortjent fridag.

Fridjov er fornøyd med maten som skal fortæres de neste 3 ukene

Dagen skulle brukes til å bestige Spanias høyeste fjell, Teide, som rager 3718 meter over havet. Etter en fortreffelig frokost med nybakt brød rett fra bakeren, satt vi oss inn i den innleide Opel’n med ødelagt speil og bakluke. Etter å ha vært innom den lokale båtbutikken for å handle inn siste rest av nødvendig utstyr til båten, satte vi kursen vestover opp i fjellene med Kamikaze-Arne bak rattet. Denne gutten har kjørt bil i Spania tidligere kan man konstatere.

Oppover i fjellet ble det etter hvert kaldere. Allerede ved 1000 meter og bensinfylling begynte frysningene å merkes på kroppen. Tron angret allerede på at han hadde trosset alle advarsler om å ta med seg ekstra klær opp i høyden, hvor temperaturen sannsynligvis ikke var like behagelig som nede ved kysten. Nordlendinger har vikingblod i årene og trenger selvfølgelig ikke ekstra bekledning på 28° Nord.

Etter å ha passert mange ’fare for snø om 3 km’-skilt, skyer, skodde og noe nedbør kom vi omsider over skylaget ved omtrent 2000 meter og kunne skimte pica el Teide i det fjerne.

Optimismen kom tilbake. Muligens vi ikke hadde behov for piggdekkene likevel. Ved 2300 meter parkerte vi bilen og var klar for å bestige de siste 1400-metene til fots. Tilfeldigvis var det ikke så langt unna satt opp en gondol, og på grunn av dårlig tid besluttet vi å hoppe på denne på vei opp til toppen. Vel oppe på 3550 m gikk ikke gondolen lenger og på grunn av lokale myndigheters bestemmelse fikk vi ikke lov å dra høyere enn dette uten en spesialtillatelse. Så nært, men fremdeles så langt unna.

Tron og Arne på Teide. I bakgrunnen skimtes la Gomera, hvor seilturen sannsynligvis går til i morgen.

Sultne og etter å ha følt oss litt snurt over å ikke ha nådd helt toppen av Teide kjørte vi ned til Porto Cruz for lunch. Da telefonen ringte før maten kom på bordet, og Simrad-gutten var klar for å fikse autopiloten, måtte vi haste tilbake til Santa Cruz. Heldigvis hadde vi Kamikaze-Arne bak rattet.