4.DAG PÅ ATLANTERN..

NY DEILIG DRØMMEDAG – BLIR LITT KJEDELIG KANSKJE MEN... når det ikke er noen stormer å berette om og sånn mener jeg..

Men en ting vil jeg si.. BERGENSERE TREFFER DU JAGGU OVERALT HAHA.. I dag dukka APEX gutta opp rett ved siden av oss og kom helt opp i ripa til oss så vi kunne snakke sammen. Det var sååå trivelig! De starta ett døgn etter oss men likavel har de tatt oss igjen. Vi ba dem holde av plass til oss i Horta og så dundra de videre. De seiler en 43 Benneteau og det er en racingbåt da..

NATTEVAKT:
I dag tenkte jeg jeg skulle dele med dere noen tanker som renner en I hu når en sitter på nattevakt. I stummende mørke kan jo alle slags tanker dale ned, ja, ikke helt stummende mørke da for under stjernene er det jo ikke helt svart.. og I lyset fra morilden dukker mye rart opp – minner for eksempel..

I natt duva Marelia såå bedagelig framover mens rorern( vindroret) tar seg av hele båten. Den styrer oss rett mot målet I ca. 5-6 knops fart. Selv sitter jeg på benken under spray hooden med et teppe over bena og bare stirrer på noen stjernebilder og lytter på vannet som bølger langs sida.

Etter en stund får jeg fornemmelsen av at jeg sitter på en BUSS! BUSSEN HJEM! OG DA ER DET TRØGSTADBUSSEN som kommer opp i meg!  For buss har jeg nesten aldri brukt, I alle fall ikke etter at jeg tok sertifikat. Så min busstid går så langt tilbake som til midten av 60 tallet da jeg begynte på ungdomsskolen og senere I 1970 begynte på gymnaset. Da var det Trøgstadbussen vi tok. Den sto på torvet på Skjønhaug der jeg bodde og den var knællGUL OG BLÅ! (hvem fant opp disse fargene til Trøgstad?? Vi bodde riktignok ikke så langt fra svenskegrensa men herregud a..) Men vi syns den var fin, for på torvet I Mysen eller I Oslo, til og med, ble vi lykkelige når vi lett så Trøgstadbussen innimellom alle de andre røde bussene og de blå(jernbanebusser den gangen). Den var I alle fall lett å få øye på og den tok oss alltid hjem.

Bussene var gamle. Alle var gamle og jeg lurte på om det noen gang var nye busser? Vi så dem I hvert fall ikke. Setene var skaiseter med plass til to og ei stålstang langs hele nakken på oss. Det var ikke noe høl til rompa I setene, så satt du ved siden av noen så sklei du inni dem hele tida og måtte fløtte deg nærmere vinduet. Helst skulle vi hatt noe å holde oss I der, men det var det ikke. Langs gølvet gikk et svart rør som var glovarmt om vintern.. så gummien under støvlene våre satt fast om vi holdt dem der for lenge.. og det lukta svidd. Satt du nesten forrerst kunne du hvile beina på kulene inni bussen som dekka under bussen gikk I . Bussjåføren var Carsten. Alltid Carsten. Han var en koselig, gråhåra mann med briller som alltid satt I førersetet og venta på oss. Han smilte skjevt når vi nesten ikke rakk bussen og han lot som han ordna med noe sånn at vi alltid rakk bussen. Hvis vi ikke hadde kommet til syne før han måtte kjøre, seig han saaakte ut av bussholdeplassen og rundt torvet, og fikk han øye på oss borti gata ved bakern Gunders, stoppa han og venta til vi heseblesende hoppa ombord og da var han fornøyd. Unga måtte jo på skolen!

Han satt bak motorkassa. Den var en stor oval kloss midt I mellom han og trappa inn. Oppå den sto pengeveska hans. Den datt aldri ned på gølvet for rundt motorkassa var det et lite stålrekkverk som hindra det. Utapå motorkassa var det den samma røde skaien som på setene, men den hadde fullt av blanke knapper som holdt polstringa på plass. Uansett dura motoren noe ille. Pengeveska var fasinerende. Den hadde mange skinnhylstre utapå som myntene var lagt nedi. Og låsen da, den var akkurat som på den store doktorveska til doktor Wiik, bare I liten utgave. Den klikka så flott når han tok opp sedlene oppi. Jeg var alltid fasinert av at han ikke trengte å se på mynthylstra når han skulle gi deg igjen. Han klikka seg bortover og ut I hånda hans datt akkurat de riktige myntene og så dro han av billetten på et stålrør han hadde ved siden av. Der var det mange forskjellige remser som hadde forskjellige valører. Rosa, lyseblå, hvite og lysegule. Han dro av akkurat den riktige eller noen ganger fikk vi to.

Så kunne vi gå og sette oss. Det var ingen som bråka I bussen til Carsten. Han nynna ofte foran der og noen ganger kunne vi se øyebryna hans I speilen han hadde over seg ,og da var han alltid konsentrert og blid. Han stirra aldri på oss, men vi følte alltid at han passa på oss. På bussen hjem.

Det var best å sitte I baksetet for der satt aldri de voksne. Det setet var liksom vårt. Enten du var aleine eller sammen med noen, var det vårt. Det var der det var finest å sitte, for der kunne du virkelig føle alle bevegelsene på bussen. Den duva opp og ned og noen ganger spratt du høyt opp over setet og det kila I magan akkurat som den ene gangen I året vi kjørte karusell på Momarkedet på Mysen.

Både bussen og veien var jo gamle på den tida. Veien til Trøgstad var ikke noen supervei, men den var hølete og svingete og asfalt var det bare noen steder. Oljegrus var det det var mest av. Hva er egentlig det? En mellomting mellom asfalt og rein grus. På de delene det var grus kjørte Carsten saktere, for han var sikkert redd for å kjøre ut eller å punktere hjula. Da huska bussen ekstra. Vi dulta borti hverandre og fikk gode følelser hvis det var en gutt vi likte som satt ved siden av. Egentlig fint med den dårlige veien...

Når det var mørkt så du ingenting ut av vinduene. De var som regel helt dogga igjen og da kunne vi skrive på vinduene som på ei svart tavle. Tegna litt og skrev noen navn.. men når vi oppdaga at vi hadde skrivi noen hemmelige navn forta vi oss å pusse det ut med jakkearmen. Ellers kunne noen andre lese det neste gang det dogga.

Da satt du der da og gynga I vei, duva bortover slettene, over jordene og gjennom skogholta vi kjente så godt. Skiltet til Geiterud og Langsrud lyste opp I flasj I det vi kjørte forbi og vi visste alltid hvor vi var. PÅ bussen hjem. Da vi svingte inn på torvet på Skjønhaug hoppa vi ned trinna og ropte hade til Carsten og han ropte alltid tilbake, hadet da.. Så var vi hjemme.

Sånn følte jeg meg I natt, på bussen, trygt på vei hjem, ikke til Trøgstad denne gangen, men hjem vil alltid være litt Trøgstad selv om hjem nå er et annet sted. Følelsen vil allid være der og minnene om kanskje den siste virkelig gode bussen og bussjåføren.

Jeg sitter på bussen hjem – til Fredrikstad...

------------"""----------------