British Virgin Islands
Smily IV's Blog
Finn A. Bostad
Fri 22 Feb 2008 04:31
18.29.69n
64.21.55w
Etter en fantastisk
seilas i går kom vi frem til Virgin Gorda på British Virgin Islands. Vi la ut
fra St. Martin kl. 0700 (!!) og seilte avgårde med hensikt å gjøre unna de ca.
80 nm før det ble mørkt. Da vi kom oss litt utpå ble det etterhvert klart at det
ville vi klare med god margin. Det blåste friskt, og vi gjorde svært god
fart.
Og selvfølgelig,
etter at jeg hadde satt den seilføringen jeg syntes fikk holde, begynte han
der Truls "førstemann" Olsen å klatre rundt på fordekket og sette mer seil.
Og hva annet enn å gjøre det samme kunne jeg..? Ned under køya og finne
frem kutter fokka, og hale og dra. Ut med spribomm, og sette seilet i lo. Det må
innrømmes at det gir en fin balanse i båten med denne seilføringen. Kunne
kanskje ha satt det største seilet i lo, men det får da være grenser for
jobbing.
Flott er det med to
forseil. Jevn fin vind på rom slør.
Gir god fart. Smily
er nysmurt, og farten stikker lett i vei med bølgene. Hjelper selvfølgelig godt
med en kuling bakfra og.
Utslitt etter tidlig
oppstandelse, haling i tauer og snurring på vinsjer. Georg Autopilot kjører, og
det norske flagget skygger for tropesolen. Båten raser avgårde og det er ikke
annet å ta seg til enn å vente på land i sikte. Eller man kan trimme seil om man
vil vinne en båtlengde eller to på en 10 timers seilas..
Vi brukte ca. 10
timer på 80nm. Det er veldig bra. Vi hadde da faktisk litt motstrøm det meste av
turen.
I dag tok Truls og
jeg Dingy'n og kjørte til Spanish Town for å sjekke inn. Allerede da vi ankom
fasilitetene til øvrigheten kunne vi merke at den universelle her-bestemmer-vi
holdningen gjaldt her og. Vi ble stående i kø etter en charterbåt kaptein med 52
amerikanske pass til behandling. Den uniformerte øvrighetspersonen i luken
fant det ikke for godt å gi oss de dusinvis av papairer til utfylling før han
hadde stemplet samtlige. Da vi så hadde svettet oss igjennom toll, imigrasjon og
alle mulige skjemaer gikk vi tilbake til luken og fikk så øra flagret fordi vi
kunne være så enfoldige at vi hadde ankret opp i en bukt som ikke var en
godkjent Port of Entry. Mitt svar til den direkte uhøflige herren måtte da
selvfølgelig bli med spørsmålet om hvor han helst så at vi flyttet båten. Ikke
mer ble sagt om det før vi igjen sto ovenfor Inkvisisjonen til Customs
Department. Her ble vi igjen forklart hvor feil vi hadde opptrådt. Truls ble til
og med opplyst om at de hadde måter å få folk til å forstå.. Vi regner med at
han siktet til prislisten på veggen over kostnadene ved de forskjellige
forseelser de ville bøtelegge.
Merkelig at folk i
slike posisjoner er så like over alt..
Vel tilbake i Gorda
Sound (det vil si etter at Suzuki'n hadde gått på bare en sylinder en stund
grunnet en ikke håndterbar mengde sølevann i drivstoffsystemet) fikk vi en
bahagelig overaskelse. En amerikaner som sa han var i "the food business" hadde
sin siste feriedag. Han ville derfor forære oss det han hadde igjen av mat. Vi
sa ja takk, og mottok kilovis med amerikanske biffer og
annet.
Everything is big in
America... Her er to middels store biffer i ferd med å bli menneskeføde på
grillen. De måtte ligge delvis oppå hverandre ettersom én var nok til å dekke
nesten hele grillen. Mat nok for to norske familier på tilsammen 9
mennesker!
De der Yankee'ne kan
kjøtt! Utrolig god kvalitet var det. Herremåltid ble tilberedt og fortært i
lykkelige omgivelser på svai på Virgin Gorda.
Finn A.