Søndag 3. juli, 58:21.9N 5:45.7W

 

Befinner meg midtveis mellom Stornoway, Hebridene, og det litt fryktinngydende lydende Cape Wrath, nordvesthjørnet av fastlands-Skottland. Men tror ikke jeg skal møte så mye vrede i dag, det er knapt så det blåser, og jeg går for motor. Etter noen fine dager er det grått igjen i dag, men fortsatt rimelig grei temperatur, og jeg har hatt følge med flere store delfinflokker. Delfinene her er ganske store og grå, men ikke like spretne som dem jeg har sett andre steder. De nøyer seg med å ha toppen av kroppen over vann med jevne mellomrom, og gidder ikke vise frem hoppekunstene sine. Men det er likevel flott å sitte framme i baugen og se dem svømme med Alona – de liker seg spesielt godt rundt baugbølgen. De svømmer i takt ved siden av hverandre, noen ganger krysser en over den andre, andre ganger legger de seg på siden, eller over på ryggen, så det lyser vidt fra buken der nede i vannet. Til tross for at jeg har tatt et utall bilder av dem, har jeg enda ikke fått et bra delfinbilde. Det gjelder vel å ikke gi opp.

 

Det er et rikt dyreliv i området. Jeg hadde en flott seilas fra Skye over til Stornoway, sol og varmt, første dag i t-skjorte underveis på det jeg kan huske. I tillegg til delfiner i bøttevis så jeg hval fem ganger. Både hvalene og mangfoldet av fugler tydet på at det også var fullt av fisk nede i vannet. Ettersom jeg nærmet meg Hebridene dukket også lundefugler opp, i tillegg til måker, havsuler, det jeg tror er lomvi og andre uidentifiserte arter. Skulle hatt med en fuglebok!

 

At det er bra med fisk om dagen ble også bekreftet da bryggenaboen min i Stornoway kom tilbake fra et par timer på fjorden med en bøtte med fisk. Jeg fikk en fin og fet makrell som ble til en deilig fiskemiddag i går. Folk har vært utrolig hjelpsomme og hyggelige her. Da jeg klarte å miste en stor umbrakonøkkel ned i vannet ved brygga, ringte en fisker til en kamerat som kom kjørende ned med en stor magnet så jeg kunne prøve å fiske den opp igjen. Dessverre fikk jeg ikke napp – bare bånn. Det lå et eller annet tungt av jern der nede, og når jeg skulle trekke løs magneten løsnet den ret og slett fra tauet den var festet i. Litt pinlig, men de skulle ikke ha noen erstatning (og det var jo strengt tatt ikke min feil heller, at magneten var gått sånn i oppløsning at den ikke tålte at det ble trukket i tauet). I stedet fikk jeg låne verktøy av fiskeren, så jeg fikk festet vindroret forsvarlig igjen.

 

Seilasen til Kirkwall på Orknøyene kommer til å ta et drøyt døgn. Fordi det på tirsdag skal komme frisk vind fra øst – det vil si rett på nesa – har jeg ikke lyst til at det skal ta nevneverdig mer tid, og kommer derfor til å gå for motor når jeg ikke greier å holde fem knops fart for seil. Så ankomst Kirkwall skal bli i morgen ettermiddag.