Santa Uxia de Riveira
Alona
Axel Borchgrevink
Wed 4 Aug 2010 12:18
|
Onsdag 4. august 42:33.75 N 8:59.26 W
Vi ligger nå i Santa Uxia de Riveira (eler bare Riveira
blant venner), den desidert styggeste byen vi har funnet hittil på
Galicia-kysten. Men vi ligger bra i havna her, og det er en kjempelang
sandstrand rett utenfor byen. Drar nok likevel videre senere i dag.
Torkel og Jane mønstret på på søndag, i Portosín. Mandag
satte vi kursen et kort strekk over bukta, og la oss til anker utenfor Muros.
Lunsj med spansk spekemat, soling, bading og avslapping ombord, til vi om
kvelden satte oss i jolla og tøffet inn til Muros. Det var en utrolig flott
liten by med trange, brolagte gater og smug der barn satt, lekte og sparket
fotball mens større gutter på scootere kom farende forbi. Det var overbygde
søyleganger langs fortauene, noen av de brattere gatene var brede trapper, og
øverst lå en gammel steinkirke der vi kom inn til messen (vi var antagelig de
yngste deltagerne, og om vi ikke teller med presten og hjelperen hans,
så økte vel Torkel og jeg det mannlige antallet med 200% den stunden vi var
innom). Vi spiste på et enkelt men overfylt sted, og hadde stadig ikke lært oss
at vi ikke behøver å bestille en rett til hver: Jane fikk en middels garnfangst
med sardiner, jeg en halv kvadratmeter kalvefilet, mens Torkel fikk jackpot - en
blandet grill-anretning der det så ut til at dyrebestanden fra et middels norsk
småbruk var gått med. Nytelsen av måltidet ble litt dempet av tanken på
tilbaketuren i den lille jolla - omtrent en kilometer, denne gangen mot vind og
bølger. Men turen gikk med overraskende lite sprut, og vi kom tilbake til båten
rundt midnatt, gode og fornøyde på alle måter.
I går hadde vi en lengre seilas, utaskjærs før vi kom
inn neste ría: Ría de Arosa. Været var som det har vært hver dag her i
Spania: strålende solskinn fra skyfri himmel og mye vind fra nord-nord-øst.
Torkel nektet å slippe rattet de første fem timene, og koste seg mens båten
fosset unna i bølgene. Jane var i utgangspunktet litt mer skeptisk til de samme
bølgene, men etter at antisjøsyke-pressbåndene rundt håndleddene var på plass
kunne hun også nyte turen.
Blant de store problemene som følger med å seile på
disse breddegradene - som inkluderer solbrenthet, har akkurat gjennomført fullt
hudskifte på ryggen - er kampen mot fluene blitt viet mye oppmerksomhet. Det
begynte med et par fluer som surret under dekk etter at vi hadde vært i Spania
noen dager, og før vi rakk å tenke over det var det plutselig hele tiden noen
som surret rundt hodet ditt og satte seg ned ubedt både her og der. I Portosín
gikk Henrik og jeg til krig, og utstyrte oss med en snedig gift, som skulle
virke seksuelt tiltrekkende på fluene. Etter å ha hatt den stående framme et par
dager, kombinert med aktiv fluesmekking og åpning av luker foran og bak så
kulingen fikk fri ferdsel gjennom båten, var flueproblemet så og si løst -
trodde jeg. For bestanden har tatt seg opp igjen. Vi har derfor intensivert
kampen igjen, og har på ny redusert antallet, men er stadig et stykke unna den
endelige løsning. Historien vil vise hvem som vinner denne tvekampen på liv og
død mellom menneske og insekt.
Nå skal vi en tur på stranda (dvs Torkel og Jane er alt
gått i forveien), før vi kaster loss og begir oss rundt neste odde, der det
etter ryktene skal være en ny fin by (i motsetning til Riveira som altså neppe
har fått så mange arkitektur- og byplanleggingspriser). |
