Og tilbake til Quinta do Lorde igjen

Alona
Axel Borchgrevink
Thu 30 Sep 2010 23:23
Torsdag 30. september 32:44.5N 16:42.7W
 
Ja, nå er jeg tilbake i den samme havnen på Madeira der jeg var sist. Litt teknisk trøbbel har gjort at det er blitt mer innhavner enn jeg hadde planlagt. Autopiloten har brutt sammen igjen. Riktignok har jeg stadig vindroret som fungerer ypperlig som selvstyring når forholdene er de rette, men det blir hjelpeløst i lite vind og når jeg går for motor. Og for en aleneseiler er det ganske greit å ha selvstyring (selv om båten er imponerende velbalansert og retningsstabil er det grenser for hvor lenge det kan gå mellom hver gang det tengs en liten kurskorrigering). Lå først over helgen i Porto Santo mens havnepersonalet der hjalp meg med å lete etter noen som kunne reparere, og er nå på tredje dagen her i Quinta do Lorde. Men i morgen drar jeg til en naturhavn, enten med en halvfikset autopilot, eller uten, mens reservedeler sendes fra Lisboa og den repareres helt innen vi om en ukes tid kaster loss fra Madeira for godt og setter kursen mot Kanariøyene.
 
Det er spesielt å seile som en del av 'flåten' fra Nord-Europa på det årlige trekket mot Kanariøyene. En treffer stadig de samme båtene igjen i nye havner, ofte etter at en har seilt lenge på forskjellige kanter. På Porto Santo traff jeg både en svensk og en norsk båt som jeg møtte første gangen i Inverness. Det blir et eget fellesskap oss i mellom, særlig gjelder det båtene fra samme land. Og det er utrolig mange norske båter ute. I Porto Santo, et bitte lite sted der det til enhver tid i sesongen er mellom 20 og 30 gjestende båter, var det en natt ni av dem som var norske. To kvelder på rad var det store langbord med rundt tredve nordmenn, rundt ti av dem barn fra tre år og oppover. Det høres litt voldsomt ut, men det er veldig hyggelig. Selv om vi har veldig ulik bakgrunn, har vi alle en sterk felles interesse av dette prosjektet vårt som vi satser et år av livet på. Noen er ute lenger - Maggie, med Espen og May-Linn ombord, er på starten av sin tre års jordomseiling. Noen er spesielt fasinerende, som Hans på 79, gammel sjøkaptein, som seiler alene en 29 fots båt han innredet selv for en tredve år siden, og som er ganske blottet for de elektroniske duppedittene alle vi andre er avhengige av. Han seilte den samme 'atlantiske sirkelen' (sør til Kanariøyene, over til Karibien, og tilbake over Atlanteren med de vestlige vindene lenger nord) i 1984, da sammen med kona si.
 
Nå må jeg understreke at det ikke er full fest hver kveld. Dessuten har jeg stadig vekk noen dager helt alene, for anker i uthavner. Så dette blir ikke påtrengende - det er snarere veldig hyggelig med litt sosialt samkvem, kanskje særlig for en soloseiler som også tilbringer mye tid for seg selv.
 
Men det må jo også sies at det er litt rart å dra ut i verden og bare omgås sine egne. For en som har erfaring fra bistandsarbeidere og diplomater i utlendighet bør selvfølgelig ikke dette være noen stor overraskelse. Men et lite tankekors er det. For min del blir dette uansett en fase på turen. Alle de andre 'tar til høyre' ved Kanariøyene og setter over til Karibien. Enkelte sveiper riktignok innom Kapp Verde på veien, dit jeg også har tenkt meg, men de vil være der og dra igjen lenge før jeg kommer. Så fra rundt første desember, når hele flåten er dratt fra Kanariøyene, så blir jeg plutselig alene. På noen måter er det litt trist - mange er blitt venner. På andre måter er det fint. Det er jo et bevisst valg at jeg har lagt opp en sær rute som er annerledes enn den 'alle' tar, og som til og med er mest fornuftig seilingsmessig. (Det hevdes at er man først kommet til Kanariøyene så er den enkleste veien for å seile tilbake tilbake til Nord-Europa via Karibien.) Så jeg gleder meg over felelskapet i denne fasen, og ser med spenning fram til den neste. Kanariøyene, Kapp Verde og Vest-Afrika blir helt sikkert forskjellige opplevelser i så måte. Og etter et halvt år treffer jeg gjengen igjen på Azorene...