Søndag 16. januar 16:53.0N 24:59.46W

 

Har nå flyttet ut av marinaen i Mindelo, og ligger for anker i bukta utenfor. Det blir mye ankerligge nå framover, kanskje ingen flytebrygga å fortøye til før jeg kommer til Azorene om drøye tre måneder, så like greit å venne seg til dette livet med en gang. Det betyr at en er mer utsatt for vær og vind – båten gynger mer på seg, og en må alltid forsikre seg om at ankeret sitter godt nok for vinden som kan komme. Dessuten er det mer tungvint å komme seg til land – jolla må i bruk hver gang. Mange steder vil jeg også måtte frakte vann og diesel i kanner med jolla, i tillegg til all annen handling som skal til. Ikke har jeg landstrøm fra brygga heller, så jeg må passe nøye på hvor mye strøm jeg bruker og på at batteriene blir ladet opp igjen. Den konstante friske vinden her på Kapp Verde er sånn sett en hjelp, fordi vindgeneratoren gir godt med strøm under disse forholdene. Men det er også fint å ligge for anker, med mer luft og plass rundt en, kunne starte dagen med et morgenbad, spille musikk uten å bry seg om hvorvidt naboene setter pris på det, kjenne seg fri og uavhengig.

 

For litt siden kom et svart hode svømmende bort til båten. Mannen svømte på en merkelig måte, brukte bare den ene hånden, mens den andre holdt en liten plastpose i hånda. Han hilste på meg, presenterte seg som Luis, og spurte om han kunne komme opp litt fordi han var så kald. Det fikk han lov til, og etterhvert fikk han også en kopp kaffe, mens han varmet seg i sola. Posen han holdt ut av vannet inneholdt et par kulepenner og noen viskelær han hadde fått som ‘souvenir’ fra en annen båt. Han fortalte meg om alle tjenestene han kunne tilby en seilende: Vakthold, hjelp med å bytte gassbeholder, finne fram til vaskeri og minibank i byen, vise veien til havnemyndigheter og migrasjon, etc. Ikke helt lett å forstå alt han sa, men det var mange historier om de skandinaviske båtene han hadde hjulpet på denne måten. Han ymtet også frampå om jeg ikke hadde en gave til ham, men det hadde jeg ikke. Etterhvert begynte jeg å ordne litt småting ombord, og da takket han pent for seg og svømte videre for en hånd til en ny båt som akkurat hadde ankret opp. Hvis jeg trengte ham fant jeg ham inne på stranda, forsikret han meg.

 

Det er en behagelig, avslappet stemning blant folk her. Det føles ganske europeisk og latinsk på mange måter, men uten den aggressive machismoen en finner mange slike steder. Her er det mer smil og mindre pågåenhet. Det afrikanske er ikke veldig tydelig. Musikken her, for eksempel, minner mye om den portugisiske fado-musikken. Men kanskje blir det annerledes etterhvert – São Vicente, øya jeg er på, er kjent som den mest utdannete og europeiske av dem alle. Kapp Verde har en spesiell historie. Øyene var ubebodd da de ble oppdaget på 1400-tallet. Portugiseren brukte øyene som en mellomstasjon for slavehandelen gjennom de påfølgende århundrene, og ut av denne prosessen er det kommet en befolkning der de fleste har en gyllen hudfarge, og bare noen få er helt svarte eller helt hvite. De skriver på portugisisk og snakker et kreol-språk som nok er basert mye på portugisisk men som er ganske umulig å skjønne noe særlig av for en forbiseilende.

 

Stein og jeg har hatt noen fine dager her, før han dro fredag kveld. En dag tok vi fergen over til naboøya Santo Antão, som er både brattere og grønnere enn her. Vi hadde en flott tur, der vi startet øverst oppe på ryggen av øya, og fulgte brolagte eselstier ned forbi små landsbyer og terrasserte jordflekker i et stubratt og spektakulært terreng. Etter tre-fire timers gange i godt tempo endte vi med en solid lunsj i byen på den andre siden av øya, før vi tok bussen tilbake til fergeleiet, og seilte tilbake hit i mørket. Her på São Vicente har vi også gått tur, flere timer langs en strand der bølgene fra nordøst ruller inn, nesten uten å se et menneske. Ellers går tida i rolig tempo, er blitt kjent med noen nye seilere, og har truffet igjen gamle kjente, har ligget på stranda og hørt livemusikk et par kvelder. Jeg blir nok her noen dager til, før jeg setter kursen mot naboøya, São Nicolau.