SÃndag 30. januar, 16:45.3N 22:58.8W

 

Jeg er nà kommet til Sal, den nordÃstligste av Kapp Verde-Ãyene, og ogsà sentrum for Ãyenes gryende pakketurisme. Langs strendene ved Santa Maria i sÃr ligger hotellene visstnok pà rekke og rad. Men til tross for at Sal er en liten Ãy â ca 3 ganger halvannen mil â sà merker en svÃrt lite til denne turismen her i havneâbyenâ Palmeira. Pà brygga stÃr fiskere og slÃyer dagens fangst âsÃlvskimrende store og ikke fullt sà store fisker og lange morene-Ãler â mens en smÃrÃlpete lokal gjeng sitter pà plaststolene i skyggen utenfor havnebaren og drikker Ãl og grogg, skÃler og flirer, fleiper med serveringsdamene og svaier til musikken. Byen bestÃr av noen kvartaler med lave bygninger i hvitt og pastell, en firkantet plass med trÃr som gir skygge, en hÃndfull smÃbutikker med et begrenset utvalg matvarer, noen offentlige kontorer og et par kafeer. Pà vestsiden ligger kaia og et lite havneomrÃde, pà Ãstsiden et bensindepot med store tanker. Stort mer er det ikke her. En og annen gang kommer en turistbuss, og en gruppe blekfete europeere fÃr pà seg redningsvester og blir fraktet ut til en av de store katamaranene som ligger for anker her, for noen timer pà sjÃen og kanskje litt fiske. I gÃr var jeg inne i hovedstaden med det klingende navnet Aspargos (ja, oppkalt etter grÃnnsaken, som visstnok grodde vilt her i sin tid), et par kilometer fra havna, og der var det enda mindre à se til besÃkende langveisfra. Sà nÃr guideboka uttrykker bekymring om hvordan turisme og utbygging kan komme til à Ãdelegge og undergrave det som trekker turister hit i utgangspunktet, sà virker det forelÃpig som en ubegrunnet frykt. Riktignok har jeg ikke vÃrt ved Santa Maria enda, sà jeg fÃr kanskje ta et forbehold i sà mÃte.

 

Det er fasinerende hvor forskjellige disse Ãyene er. Pà den en siden er de geografisk ulike. Sal er flat som en pannekake (Vel â hadde jeg laget en slik pannekake hadde jeg vel fÃlt det som et ganske mislykket resultat, i alle fall som pannekake betraktet. Det er enkelte kjegleformete hauger som stikker opp pà utvalgte steder, den hÃyeste er faktisk 400 meter hÃy.) og tÃrr som en Ãrken. (Guideboka sier: âSome tour operators oversell Sal as some verdant, undiscovered paradise. It is not: itâs a lump of brown rock whose every blade of grass has been sweet-talked into existence.â SÃo Vicente er tilsvarende tÃrr og fri for vegetasjon, men med et kupert terreng som gir et helt annet inntrykk. Santo AntÃo og SÃo Nicolau er virkelig kuperte. De hÃye fjellene samler skyer og gir nedbÃr og frodig vegetasjon i noen av de bratte dalene, med atskillig bedre muligheter for jordbruk enn pà de tÃrre Ãyene. Alle Ãyene er flotte pà sin mÃte, men de gir helt ulike opplevelser.

 

Det er ikke bare naturen som er variert, ogsà det menneskeskapte gir ulike inntrykk fra Ãy til Ãy. Mindelo pà SÃo Vicente er en fargerik og levende liten by, kjent som det kulturelle og musikalske sentrum pà Ãyene. Tarrafal pà Santo AntÃo er en liten fiskelandsby pà stranda med kanskje 1000 sjeler, der de har strÃm fra generator mellom kl 18 og 22. Tarrafal pà SÃo Nicolau var en stÃvete og litt fattigslig og forvokst by, pà noen mÃter lik Palmeira, men uten sjarmen jeg finner her.

 

Jeg blir nok ikke sà mange dager her. Planen er à pusle meg nedover sà jeg er i Praia (pà Ãya Santiago) i midten av neste uke, i passe god tid fÃr Audun R kommer pà sÃndagen. Pà veien har jeg tenkt à stoppe pà de to Ãyene underveis, Boa Vista og Maio, pluss kanskje et stopp utenfor turiststranda Santa Maria her pà Sal. Sà da passer det vel kanskje à lette anker herfra pà tirsdag...?