Praia, Santiago, Kapp Verde
Alona
Axel Borchgrevink
Sat 12 Feb 2011 13:42
Er naa i Kapp Verdes hovedstad Praia paa den stoerste oeya, Santiago. Mer
enn halve landets befolkning bor paa denne oeya, og halvparten av dem
igjen bor her i Praia. For foerste gang er jeg altsaa i en ordentlig by.
Paa godt og vondt. Ligger for anker utenfor skipskaia og fiskerhavna, med
en svak duft av kloakk svevende over vannet. Naar jeg ror i land blir jeg
straks moett av menn som gjerne vil vaere min hjelpende haand, og som er
godt trent i ikke aa ta nei som et svar. Advarslene mot kriminalitet her
har stroemt paa fra alle kanter. Mest inntrykk gjorde historien til Brenda
og Alberto, et venezuelansk-italiensk par som etter 17 aar som seilende
fant har slaatt seg til ro med aa drive restaurant paa Maio. Dagen foer
de, for ti aar siden, skulle sette over Atlantern med kurs for Karibien,
unnet de seg en siste middag paa en god restaurant. I foelge Brenda var de
bare i land to timer, men da de kom tilbake var baaten fullstendig ribbet:
Elektronikk, penger i safe, mat, klaer, kart - alt hadde blitt tatt. For
foerste gang betaler jeg derfor en av «baatmennene» litt for aa holde oeye
med jolla mi naar jeg er i land, og passer foreloepig paa aa vaere ombord
igjen til det blir moerkt. Faar jeg lyst paa litt natteliv i land faar jeg
leie baatmannen min til aa sitte vakt i cockpit, med baaten laast.
Heldigvis er dette det eneste stedet paa Kapp Verde der jeg behoever ta
slike hensyn.
Ellers gir slett ikke Kapp Verde inntrykk av aa vaere noe lovloest land.
Mange ting virker relativt velfungerende, om enn litt byraakratiske. For
eksempel maa jag sjekke ut og inn fra hver havn jeg kommer til. Noen
steder er det ikke saa mange myndigheter aa rapportere til, men selv i
Tarrafal de Santo Antao kom stedets politimann (deltid, den andre
halvparten var han skolelaerer, og i tillegg drev han en liten butikk)
bort til meg og ba meg komme innom med baatens dokumenter slik at han
kunne ordne med de noedvendige tillatelsene. Dette papirstyret koster ca
femti kroner pr havn, og aldri har jeg opplevd at noen myndighetspersoner
har proevd aa faa noe ekstra.
Kapp Verde er litt faglig interessant, som en afrikansk suksesshistorie.
Oekonomisk har de, til tross for faa ressurser (utover en beliggenhet som
har vaert strategisk viktig for Atlanterhavsfart) klart aa ta steget fra
lavinntekts- til mellominntektsland. Paa The Economist's Democracy Index
ligger de visstnok foran baade Italia og Frankrike. Det store spoersmaalet
er hvorfor Kapp Verde har klart det, mens Guinea Bissau (som oeyene ble
delvis administrert sammen med under kolonitiden, og som de hadde en
felles frigjoeringsbevegelse med og en tett allianse med i aarene etter
frigjoeringen) har gaat den motsatte veien, baade med hensyn til oekonomi
og styresett.
Jeg skal ikke proeve aa besvare det her, men kan i alle fall rapportere
fra valgobservasjon paa Boa Vista at det der gikk tilsynelatende pent for
seg. I ukene foer valget hadde baade det sittende PAICV og
opposisjonspartiet MDP mobilisert, med hoeyttalerbiler, plakater, moeter
og musikkarrangementer. Paa selve valgdagen ble forbudet mot videre
kampanje respektert, og det var stille og rolig, med folk pent ventende i
stemmekoeer som aldri ble saerlig lange. Ogsaa alkoholforbudet ble
haandhevet - jeg fikk ikke kjoept oel paa uteserveringen (selv om jeg
klarte aa faa to flasker fra den lokale kina-kjoepmannen, som jeg drakk i
smug paa stranda). Valgresultatet gikk ikke uventet i PAICVs favoer, med
en foreloepig mandatfordeling 40 - 30 i nasjonalforsamlingen. I motsetning
til hva tilfellet ville vaert i mange andre afrikanske land aksepterte MDP
nederlaget foer de endelige tallene var klare, uten anklager om valgfusk.