Bangor
Alona
Axel Borchgrevink
Mon 5 Jul 2010 21:07
Mandag 5. juni 54:39.1 N 5:40.3 W
Er nå i Bangor utenfor Belfast, i Nord-Irland, etter et
par lange seilstrekk.
På lørdag kom jeg litt sent av gårde etter at Audun og
Olav reiste på morgenkvisten. Ettersom det var meldt mye vind (og i mot som
vanlig - faktisk hver dag siden jeg forlot Farsund!) startet jeg med liten
seilføring. Holdt likevel grei fart en stund, men i den variable vinden ble det
til at jeg tok ut revene og revet igjen - enda mer - flere ganger. Stort sett
var det likevel ikke mye vind, og bare bølger som båten håndterte greit. Hadde
sett meg ut Campbelltown som et passende mål, men hadde flere alternativer
dersom det skulle bli for barskt. Været var grått med regnbyger, men jeg koste
meg likevel med lange slag ut den brede fjorden. Småspiste litt, hørte på
musikk, drakk kaffe, og som sagt, heiste seil opp og ned. Timene gikk, og da jeg
omsider seilte inn bukta til Campbelltown, var det midnatt. Flott og litt
spennende å seile inn på fyrlyktene til en ukjent havn, for fem knops fart i en
lett bris og med klukking fra skroget på det flate vannet i le av den høye øya
utenfor innseilingen.
Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at gjestebrygga var
full. I tillegg var det mørkt i alle båtene (så vidt over 12 en lørdagskveld -
seilere er kjedelige typer!), og jeg hadde ikke lyst til å legge meg utenpå noen
uanmeldt, og i tillegg vekke dem. Bøkene mine nevnte et par steder der en kunne
ankre opp, men i mørket, uten å kjenne bunnforholdene, og med liten storm meldt
neste dag var ikke det spesielt fristende. Fikk den lyse ideen å legge meg på
tuppen av brygga, med bauankeret ute og hekken fortøyd inn, og gjorde så. Spiste
en sen middag og tok et lite glass, såre fornøyd med den elegante måten jeg
hadde lagt til på, singlehanded og i mørket. Var likevel ikke dummere enn at jeg
satte på vekkeklokke for å sjekke forholdene et par timer netter at jeg tørnet
inn i halv tre-tiden. Våknet endatil før det, og hev på meg regnklær for å
sjekke forholdene. Båten lå forsåvidt greit, men den tiltagende vinden kom ikke
rett ut over brygga slik jeg hadde planlagt, men nesten på tvers av båten. Etter
litt om og men skjønte jeg at jeg det lureste var å flytte, ikke minst siden mye
mer vind var meldt. Fikk noen vanlige klær under regntøyet, tok inn
landstrømledningen, kastet loss, fikk opp ankeret, reposisjonerte fendere og
fortøyningstau, og kjørte inn langs brygga nok en gang for å se om det kanskje
var en båt uten noen i jeg kunne fortøye langs, eller at det var noen som var
våkne. Det var ikke bare bare å fortøye alene inntil en annen båt, i regnbyger
og vind som nå i jevne mellomrom var oppe i liten kuling, uten å lage et
skikkelig smell som kunne gjøre min uanmeldte ankomst enda mindre populær.
Heldigvis var det noen vennlige sjeler som hørte meg motre fram og tilbake mens
jeg vurderte mulighetene, og vinket meg inn. De hjalp meg med å ta i mot og
fortøye linene til deres katamaran, og ble selv gode og våte på kjøpet. Stor
takk til dem! I seks-halvsyv-tida kunne jeg endelig krype ned i dynene igjen, og
jeg var ikke den som stod tidligst opp den søndagen!
Småpuslet i båten i går, mens uværet røsket og slet i
båtene. Etter at dette lavtrykket passerte var et nytt på vei inn i god fart
over Atlanteren, og kraftige vinder var igjen meldt på tirsdag, så jeg bestemte
meg for å benytte værvinduet i dag til å krysse the North Channel, over til
Nord-Irland. Synd å forlate Skottland, jeg føler virkelig ikke at jeg har hatt
tid til å se nok av landet og øyene. Hittil har det vært en haste-videre-tur.
Ikke siden Farsund har jeg ligget mer enn en natt i samme havn. Og det er mye å
ordne med og passe på med en båt, så jeg føler virkelig ikke at jeg lever noe
latmannsliv - selv om jeg ikke forventer at dere som leser dette skal tro på
det. Kontrasten er stor til paret i katamaranen, de som reddet meg i
avsnitte over. De seiler hele sommerhalvåret, og var kommet fra London, opp
langs østkysten av England og gjennom Kaledoniakanalen og ut på den skotske
Vestkysten i fjor. Båten overvintret i Oban (der vi hastet gjennom sist
tirsdag), og i år har de planer om å komme seg til Irland. Et ganske annet
tempo. På ett vis liker jeg godt å ha framdrift og røre på meg, og bortsett fra
at jeg gjerne skulle sett mer av de flotte skotske øyene, er jeg godt fornøyd
med mitt eget prosjekt. Så får det heller bli tid til å slappe av på
Kanariøyene, og til å se mer av den skotske vestkysten på hjemveien. Da har jeg
forhåpentligvis John som kjentmann og single
malt-guide.
|