Tarrafal, Santiago, Kapp Verde
Alona
Axel Borchgrevink
Thu 17 Feb 2011 18:50
I forrige blog skrev jeg om alle advarslene mot kriminalitet i Praia.
Printerblekket var knapt toert foer jeg fikk bekreftet at dette ikke var
grunnloese rykter. Natt til soendag, mens jeg sov, var noen ombord i
baaten, nede i salongen, og stjal kameraet mitt og noen penger, ca 500
kroner. Ekkelt! Heldigvis kom Audun paa soendag. Natt til mandag sov vi
med lukene skalket og laast, og mandag kom vi oss raskest mulig ut fra
Praia.
Foerste natten laa vi i Cidade Velha, den gamle hovedstaden, der ruiner av
en enorm katedral stadig ligger midt inne i en soevnig landsby, som i dag
kan spe paa inntektene fra fiske og jordbruk med litt inntjening fra
turistbussene som fra tid til annen kommer innom. Vi ankret opp som eneste
baat i en trang liten bukt med klart, dypblaatt vann, 50 meter fra stranda
der smaa aapne fiskebaater laa trukket opp. Vi rodde i land, ruslet mellom
ruiner og vanlige hus opp til den gamle festningen som ligger paa hoeyden
over byen, med utsikt over oede fjell og groenne daler. Etterpaa ruslet vi
ned igjen, og tok en kappverdiansk grogg paa strandkafeen, foer vi rodde
oss ut til baaten i det siste dagslyset.
Dagen etter dro vi videre hit til Tarrafal, en middelstor by med en flott
strand. Dagene har gaatt med til baade fottur langs kysten og buss/taxitur
opp i fjellene. Litt dramatikk i gaar ettermiddag, da jeg skulle faa
erstattet min foreloepige loesning for vindgeneratoren med orginaldeler
som endelig var kommet fra produsenten. I det jeg stopper propellen fra aa
gaa rundt - ved aa reie den ut av vinden - viser det seg at skruen som
holder propellen festet til akslingen hadde skrudd seg ut. Dermed flyr
hele propellen av og ned i vannet. Akkurat det samme som skjedde i Irland
i juli, da vindgeneratorproblemene mine begynte! Jeg proever aa dykke
etter den, men selv om den er lett aa se i det klare vannet, greier jeg
ikke aa fridykke ned de 10-11 meterne til bunnen. I dag morges kom
imidlertid et par fiskee rende og luer paa om de kan faa laane dykkemasken
min. Jeg faar dem engasjert i prosjektet med propellgjenvinning, og de
proever ivrig, men det er for dypt for dem ogsaa. De fortviler ikke, men
sier de skal hente en som kan dette her. Og tre minutter etterpaa kommer
de roende med en kar som sitter majestetisk paa aktertoften og tydelig
viser at fleipingen og skraalingen til de andre gutta er noe han ikke
nedverdiger seg til aa vaere med paa. Han faar paa seg maske og en
svoemmefot, tar paa den andre i samme bevgelse som han glir baklengs ut i
vannet, tar et par dype pust, og forevinner ned i dypet. Etter et minutt
tid dukker han opp igjen, med propellen i haanda. Alle er straalende
fornoeyde, han faar betalt noe han tydeligvis synes er greit, og de andre
gutta faa laane dykkemasken. Haaper de kommer tilbake med den :-)
Audun hilser til alle kjente.