Fredag 27. mai, 50:03.25N 11:40.81W

 

Nu gÃr alt sà meget bedre! BÃten er tÃrket ut, jeg har en fin bris inn pà lÃringen (pà skrà bakfra) som lar meg holde seks knop uten at det blir vÃtt pà dekk, har lÃrt meg noen tricks for à bruke komfyren uten slingreoppheng, og har en brÃddeig pà gang. Klokka-tolv-posisjonen for litt siden viste at det bare er 160 mil igjen (og drÃye 1000 mil bak meg). Om vinden holder kommer jeg til Kinsale i morgen kveld, om ikke blir det i alle fall sÃndag morgen.

 

Jeg er glad jeg har fÃtt denne erfaringen med soloseilas over et ordentlig havstrekk. Selve seilingen er ikke noe problem â det visste jeg forsÃvidt pà forhÃnd. Sà lenge vindroret styrer er det enkelt for en mann à hÃndtere alt alene. Jeg var heller ikke i tvil om at jeg skulle greie à vÃre alene pà havet uten à bli redd eller gal eller deprimert av ensomhet. Det har vÃrt flotte opplevelser, som frisk seilas i mÃnelys natt, der skumspruten langs skroget og brytende sjÃer rundt ga et blekt og spÃkelsesaktig lys, med godt driv i bÃten som gir en fÃlelse av at den nesten flyr. Og det har vÃrt slapp seilas i bare noen fà knops vind, med gleden av à holde bÃten seilende der mange andre ville gà for motor.

 

Det jeg pà forhÃnd lurte mest pà hvordan ville bli var vakthold alene. Den fÃrste natta ut fra Azorene hadde jeg klokke pà hvert tyvende minutt, og sto opp et utall ganger gjennom natta og kikket rundt horisonten etter andre bÃter. Jeg har gjort det tidligere to netter i strekk, og vet at det gÃr greit, men flere netter enn det pà den mÃten kan neppe vÃre sunt. Etter fÃrste natta har jeg  sovet i halvannen eller totimers Ãkter. Det har faktisk fungert fint, og jeg fÃler meg ikke trÃtt. Ofte vÃkner jeg av meg selv, fÃr klokka ringer, enten fordi jeg hÃrer noe mà gjÃres med seilene, eller bare fordi jeg er inne i en slik rytme.

 

Jeg har ogsà en alarm knyttet til AISen, som varsler meg om et skip vil komme til à passere nÃrmere enn 2  mil. Det har skjedd bare en gang i lÃpet av overfarten, tilfeldigvis mens jeg sov. Alarmen er valgt for à brÃke â den kan ikke bare vekke dÃde, men rister ogsà knoklene av dem. Ikke fritt for at jeg brÃvÃknet og hadde puls i 200 mens jeg strevde meg ut av kÃya for à sjekke hva det gjaldt (og for à slà av den forferdelige lyden). Det var ingen grunn til panikk, skipet som ble varslet om var enda langt unna, og ville uansett passere pà nesten en mils avstand, uten at jeg behÃvde à gjÃre noen ting. En grei demonstrasjon av at systemet fungerer. Men om en har hjerteproblemer bÃr en kanskje velge en annen ringetone.