Tirsdag 19. april, 35:15.07N 24:02.60W

 

BÃlger er fascinerende greier. NÃr en sitter i cockpiten og ser utover havet er det et landskap i kontinuerlig endring. Det er selvfÃlgelig stor forskjell fra dag til dag â noen ganger blÃser det mye, andre lite. Om det er sol, overskyet eller regner gir ulike fargetoner. Men mer enn det er hver bÃlge litt forskjellig fra naboen, og videre sà skifter landskapet karakter med jevne mellomrom - uten at det er helt lett à vite hvorfor. En stund har en virkelig store bÃlger, som tÃrner seg opp og sperrer for utsikten nÃr en er nede i bÃlgedalen. Sà kan det en stund vÃre et litt flatere landskap, og bÃten setter opp tempoet bortover flatene. Men sà kommer plutselig et sett kortere og krappere bÃlger som fÃr bÃten til à stampe og hive pà seg â den kastes ut av kurs og mister farten.

 

Delvis skyldes denne foranderligheten at det er snakk om ulike âbÃlgetogâ: et som er drevet av vinden slik den har vÃrt den siste tiden, pluss et eller flere til som er laget av vind et helt annet sted. De vindrevne bÃlgene er ofte kortere og krappere, mens dÃnningene kan vÃre lange (langt mellom toppene), slake og hÃye. NÃr disse ulike bÃlgerekkene overlapper oppstÃr det kompliserte topografiske mÃnstre, med hÃye topper og dype hull. NÃr jeg ser utover havet prÃver jeg à identifisere de forskjellige bÃlgemÃnstrene. Polyneserne hadde et utviklet et fantastisk navigasjonssystem som tillot dem à seile hundrevis av mil over Ãpent hav og finne de smà og lave atollene de skulle til, uten navigasjonsinstrumenter av noe slag. Ved siden av stjernene var bÃlgemÃnstrene det viktigste hjelpemidlet. De erfarne navigatÃrene kunne kjenne igjen tre-fire forskjellige sett av dÃnninger, og brukte dem og(og samspillet mellom dem og Ãyer under horisonten) til à orientere seg. Jeg har et stykke igjen dit. I fÃlge Lewisâ klassiske monografi We the navigators var pendlingen av fritthengende testikler (navigatÃrene var alle menn) den mest nÃyaktige mÃten for à identifisere og skille fra hverandre bÃlgemÃnstrene. Kanskje problemet mitt er boksershorts og regnbukse, som begrenser bjelleklangen.

 

Siden i natt har vi hatt en kuling i trynet, og bÃlger preger igjen livet ombord. BÃten hiver og kaster pà seg, i tillegg til à ligge pà skrÃ, og alt vi gjÃr har det som utgangspunkt. NÃr vi skal flytte pà oss, er det hele tiden nÃdvendig à holde seg godt fast med hendene, samt tenke balanse i forhold til det neste kastet bÃten kan komme til à gjÃre. Om ikke er det lett à ramle, og kanskje slà seg alvorlig. à ta av og pà seg klÃr â sÃrlig bukser, sokkert og sko â er en ordentlig utfordring. à lage mat, samt à spise den, krever nÃye planlegging. Det gÃr knapt an à sette fra seg ting, og nÃr en samtidig hele tiden mà holde seg selv fast, er det klare begrensninger for hva en fÃr gjort. Likevel ble det bÃde brÃdbaking og quiche i gÃr â riktignok fÃr bÃlgene ghadde vokst helt til dagens firemeters nivÃ. I dag blir det en enklere meny.

 

Vi begynner à se slutten pà etappen nÃ. Det er bare ca 115 nautiske mil igjen, mens Dakar ligger 1300 mil bak oss i luftlinje. Normalt burde vi kommet fram i morgen ettermiddag, men ettersom siste vÃrmeldign varslet at kulingen skulle dreie sà vi vil fà den rett i fleisen, sà mà vi nok innstille oss pà fÃrst à vÃre framme pà torsdag. Det skal unektelig bli bra à komme fram!