Ensenada de San Simón
Alona
Axel Borchgrevink
Sun 22 Aug 2010 19:24
|
Søndag 22. august 42:18.14 N 8:39.27 W
Back on the road! Deilig å være seilende fant igjen.
Siste pyntestrøk med maling var tørt fredag kveld, og selv om jeg hadde tilbud
om en gratis natt ved marinaen takket jeg pent nei og la meg for anker ute i
bukta. Veldig tilfredstillende å kaste loss, selv om jeg har bare godt å si om
Bayona, Monte Real Club de Yates, og hjelpsomheten jeg møtte der. Jeg nøt å
ligge og svinge for anker, og koste meg ombord i en båt der dørken og
salongputene var på plass, ferskvannet kom ut av kranene, doen virket, og som
ikke var full av glassfiberstøv og luktet polyesterstøp. Ble liggende på svai i
går, flikket de siste tingene på plass, og fikk tilpasset en bimini - et solseil
- over cockpiten. På kvelden rodde jeg inn til byen og fikk et par øl og en
fotballkamp på bar.
Biminien kunne jeg foreløpig spart meg, for fra og med i
går kveld er det kommet et værskifte: Grått, av og til tåke og litt yr, og
vinden har skiftet til sønnavind. Etter værmeldingene å dømme skal det forbli
slik to-tre dager. Vindskiftet passet meg egentlig bra, for jeg satte kursen
nord og øst, inn Vigo-fjorden, som ender i denne bukta jeg nå ligger for anker.
Omtalt i guideboka som et sted for den som søker 'peace and tranquility'. Hadde
en fin seilas inn hit, og fant en lun ankringsplass. Bukta er fin den, i morgen
ror jeg inn til landsbyen her og beser den. I kveld blir det spekemat
ombord.
Har holdt på å lese kaptein Cooks dagbok fra hans første
tur i Stillehavet. Interessant på mange måter, ikke minst i forhold til egen
situasjon som skipbrudden. Cook seilte i nesten to år og utforsket stort sett
ukjent land før han gikk ordentlig på grunn. Da gjorde han det til gjengjeld
grundig. Han holdt på med utforskning av nordkysten av Australia, på
innsiden av Great Barrier Reef, kanskje det vanskeligste seilområdet som finnes,
der det ikke fantes kart og Cooks skip antagelig var det første fra Europa. Han
smalt på et rev og kom seg ikke av før etter 23 timer, og de hadde kastet over
bord det de kunne - kanoner, vann, etc. Når de kom seg løs lakk båten som en
sil, og det var såvidt de greide å holde seg flytende til de fikk tredd et
seil utenpå skroget som dekket de verste lekkasjene. De kom seg inn til
fastlandet, fant en rimelig beskyttet havn, fikk tømt båten for absolutt alt, og
trukket den opp på stranda, tilstrekkelig til at snekkerne kunne reparere de mes
alvorlige skadene på lavvann. Dette tok noen uker, og når de var ferdige måtte
de vente enda noen uker på springflo, før de greide å sjøsette båten. Da lakk
den ikke mer enn at det var tilstrekkelig at en av pumpene ble bemannet mer
eller mindre kontinuerlig. Og det gjenstod stadig 1500 mil til nærmeste nødhavn
i nåværende Djakarta, videre gjennom vanskelig og ukjent farvann: Dels langs
Great Barrier Reef der de måtte sende jollene foran og måle dybden med loddline
kontinuerlig, dels var det uvisst om det etterpå fantes noen passasje mellom Ny
Guinea og Australia. Om en legger til at seilskuter på den tiden gjennomsnittlig
bare greide 50 mil i døgnet (Henrik og jeg hadde et snitt på nesten 140 over
Biscaya), og tenker på kosthold, trangboddhet og andre ubehageligheter ombord,
så fremstår jo de vanskelighetene jeg hadde som ren luksus. Og det er de jo
selvfølgelig.
Men uansett er det godt å være på farten
igjen.
|