Bilder fra overfarten til Azorene
Sailabout.no
Wed 13 Jun 2007 06:25
|
Date: 12. Juni 2007 12:00 UTC
Lat: 38:32.00N Lon: 28:37.50W Første del av Atlanterhavs krysningen østover
gikk fra San Juan, Puerto Rico til Horta på Azorene. Vi seilte 2615 nm (nautiske
mil = 4843 km) på 18 døgn og 5 timer. Det ga oss en fart på 6,0 kn
i gjennomsnitt. Farten i båten varierer ikke så veldig mye, men
vindretning, strøm og bølger betyr mye på fremdriften mot målet og
komforten ombord.
 Vi reiste ut av havnen i San Juan i solskinn, 35
C i luften og så frem til en gradvis tilvenning til nordisk klima på vår ferd
nordover. Overgangen kom imidlertid veldig brått på for vi var ikke mer enn
kommet ut av havnen før vi fikk kuling og regn.
 Soloppgangene var alltid et høydepunkt etter en
lang nattevakt. Her speider Mathias etter delfiner som daglig lekte rundt båten.
 Radaren ser fem ganger lenger enn det blotte øye
så den holder utkikk for oss. Stort sett er det kun squalls vi ser. Det er tette
og kraftige byger med mye regn og ofte mye vind. Da må seilføringen reduseres,
og helst i god tid før vindkulen treffer båten. Her kan det bokstavelig
talt være snakk om en vindkule. På radarskjermen over kommer squallene
på rekke og rad og det er umulig å unngå dem.
 Vi feirer 17. mai og at vi er sånn omtrent
halvveis, midt på havet. Etter en svært strevsom morgen i et forrykende uvær
fikk vi det roligere på kvelden og besetningen kunne samles i cockpit til
flaggparade og ferske rundstykker med Gudbrandsdalsost. Noe særlig mer ble det
ikke den dagen.
 Etter seks måneder i tropeklima er vi
bortskjemte og synes mange dager på Atlanteren var kalde og våte. Egentlig hadde
vi en ganske fin overfart mht. været, men vi skulle gjerne hatt vinden mer
bakfra. Med vinden stort sett på tvers eller forfra ble det mye sjøsprøyt
og rett som det var kom det bølger som skylte over hele
båten.
 Madeleine med satellitt telefonen, klar for å
laste ned dagens værmelding. Takket være denne har vi god kontakt med andre
båter og venner hjemme. Faktisk har vi mye mer kontakt med andre seiler og med
venner i Norge når vi er på havet enn ellers.
 Full seilføring under fine forhold. Det er
imidlertid ikke så ofte vi hadde full seilføring, under 10 % av tiden underveis
på denne etappen. Lettværsseilet genakeren var ikke en gang i våre tanker.
Skulle vi gjort noen endringer for en fremtidig havseilas måtte det vært å ha et
mindre og flatere forseil.
 Et liv på skrå! Buksen som henger til tørk og
komfyren står rett og viser hvilken krengning vi har. 19 dager med stort sett
skarp slør eller bidevind gjør at vi blir sånn passe lei av at alt er på skjeve.
Gjett hva som skjer når vi åpner en skapdør?
 Det beste stedet å være når livet går på skjeve.
Cockpit er også det eneste som virkelig er konstruert for opphold under stor
krengning.
 Mathias tar gjerne en tur i toppen av masten -
han har heller ikke noe valg. Når det er fire meter bølger på havoverflaten blir
det bra utslag i toppen av en 17 meter høy mast. Han var rask med å kutte ned en
løpsk lanterne som slang i toppen. En av mange situasjoner hvor vi lurer på hva
man gjør om man ikke har med tenåringer ombord. Vi kunne ikke vært foruten. (Det
finnes selvfølgelig stunder hvor man tenker at livet hadde vært veldig
mye enklere uten en tenåring ombord.)
 Solnedgang på reisens siste dag. Den siste dagen
ble den desidert beste - uten store bølger og silkeseilas mot
"mål".
 Og fødselsdag ombord! Madeleines 11 års dag ble
feiret som en slik dag fortjener. Bonus at vi kom i land og hadde ekstra feiring
med andre kjente seilere som kom ombord da vi la til kai rett før midnatt.
 Land i sikte! Picos topp stiger opp av skyene i
horisonten. Et herlig syn.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur
- i alle fall da vi var kommet til land.
|