Dominica
Sailabout.no
Tue 6 Feb 2007 04:54
|
Date: 5 Feb 2007 12:00
GMT
Lat: 12:25.00N Lon: 61:26.00W Nå har vi hatt noen relativt lange
dagsseilaser nordover for å komme til St. Martin 11. februar. Første strekk fra
Mustique la vi øst av St. Vincent for å spare tid, men samtidig fikk vi et langt
strekk uten beskyttelse mot Atlanterens vind og bølger. Den siste uken har det
blåst godt, 25 knops vind med opptil 40 i byger som det har vært mange av.
Derfor har vi fått skylt oss godt på overfarten mellom øyene. Det er imidlertid
greit å få noen skyllebøtter når det er over 30 grader i luften og vannet holder
28 grader. Seilerantrekket selv i 40 knops vind er shorts
og bikini.
Etter et hyggelig gjensyn med St. Lucia, der
vi stoppet for å bruke opp våre EC$ (East Caribbean Dollar) som vi av en
feiltagelse ikke var klar over at også gjelder på mange av øyene lenger nord. Vi
klarte imidlertid lett å bli kvitt det vi hadde. Deretter fikk vi et
hyggelig besøk på Martinique som brakte oss tilbake til Europeiske varer i
butikkene. Det er verdt å merke seg at vi fikk vår første pinneis siden vi
forlot Kanariøyene i november. Tenk å være i denne varmen og så har det ikke
vært is å få i butikkene. Norsk kiosk kultur burde være en mulig
eksport nisje.
Marin, syd på Martinique, er hjemmehavn for
600 charterbåter og med dem hører det en viss slitasje og brekkasje. Derfor er
det tett med båtforretninger på land som hadde godt med reservedeler til franske
båter. Utenfor Ste. Anne var alle de fem norske barnebåtene samlet,
sannsynligvis for siste gang. Det var Anna med fire barn, på hhv. 12, 9, 4 og 1
år, Ringhorne, 3 og 1 år, Hvorfor Ikke, 12, 10 og 5 år, Dumle 9, 6 og 4 år
og Sailabout med Madeleine som faller i barne kategorien. Av disse båtene er det
kun Hvorfor Ikke og oss som har planer om å seile med barna
hjemover. Med 13 barn samlet ble det mye overnattinger på andres
båter og felles leker som nådde høydepunkt med en godt redigert
sirkusforestilling kun for barn ombord i Dumle. I tillegg til
disse fem barnebåtene er det tre andre norske båter med tenåringer som
seiler rundt her borte, men de er for øyeblikket spredt mellom Tobago og St.
Martin. Vi gjør imidlertid vårt for å treffe på andre båter innimellom som
vår besetning har glede av å være sammen med.
Vårt første
inntrykk av Martinique var veldig positivt, et skikkelig Karibia med masse
palmer, flotte strender og vakre mennesker, samt fine butikker og
hotellresorts vi ikke har sett maken til her borte. Det bryter litt
med inntrykket at det i boligområdene innimellom plankehyttene bygges
mange nye boligkompleks som minner om en blanding av Lambertseter og
Tveita. Stilen, lett 60-talls arkitektur minner om Lambertseter, men høyden på
blokkene passer bedre inn på Tveita. Vi synes ikke det passer så godt langs med
sjøen innimellom rosa og lysegrønne planke skur, som dog har en viss sjarm. Men
slik får de vel mer ut av EU-midlene.
Ut- og innsjekking på øyene i syd har
vært tydelig inspirert av gammeldags engelsk byråkrati der vi må møte
hos både customs og imigrations. Det har vært omstendelig, men ryddig
forutsatt at alle båtpapirer, pass og mannskapsendringer er dokumentert og i
orden og at betjentene har en god dag. Har det vært noen feil eller mangler i
papirene har de vært ute av stand til å vise noe form for smidighet, da er det
full skjæring. Det var en stor lettelse å sjekke inn i "Frankrike". Vi fylte ut
et skjema og fikk et stempel uten å fremvise noen dokumenter. Det gikk
kjapt. Like kjapt gikk det dessverre ikke da vi skulle sjekke ut i dag morges i
St. Pierre. Vi ønsket å seile av gårde tidlig i dag så vi kartla
hvor tollkontoret lå i går kveld og stod opp kl. 0700 for å være der kl 0830 når
de åpnet, i følge skiltet på døren. Vi var imidlertid advart, for i havneguiden
står det: "The customs Office is rarely manned. Take a lucky charm and visit
at at 1245 and you might catch an officer going in for lunch." Da vi
troppet opp var det en dame bak skranken som bad oss komme igjen etter
kl. 1200 når kollegaen hennes var på plass. Vi sa på engelsk, som hun ikke
forsto et ord av, at vi skulle reise nå og ikke kunne vente. Ved hjelp av noen
spanske gloser, fekting, grimaser og papirer ble vi enige om at hvis vi la igjen
våre papirer hos henne kunne vi hente dem kl. 10.15. Da vi møtte opp igjen kl
10.13 var kollegaen der. Han kunne på tvilsom engelsk fortelle at
tollbetjenten som kunne gi oss utreisedokumenter holdt til i bygningen rett
over veien. På døren rett over veien sto det en lapp på fransk som vi ikke
forstod veldig mye av, men vi tolket det som at han kunne treffes på en
kafé, som hadde adresse på andre siden av byen. Det var noen innenfor døren som
sa noe andre gang vi banket på, men ikke etter tredje og fjerde forsøk. Da vi
omsider kom til kafén var den stengt og det stod en lapp om at den var stengt
mandag, dvs. i dag. Vi banket to ganger på døren, men ingen svarte. Etter å ha
snakket med butikkeierne på hver side, som ikke kunne et ord engelsk og
stoppet endel forbipasserende, som heller ikke kunne et ord engelsk, hørte vi
plutselig noen stemmer på innsiden av de låste dørene. Vi banket på på ny,
men ingen svarte. Etter å ha brukt hele formiddagen på å spore opp den
forsvunne tollbetjenten var vi nå såpass opphisset at vi fikk ut litt
av aggresjonen vår med å banke kraftig på dørene. En lys kvinnestemme sa
noe først på fransk, så på engelsk at vi fikk komme igjen i morgen. Vi hadde
noen spørsmål hun ikke gadd å besvare. Igjen ble det helt stille der inne.
Vi hadde nå funnet ut at det var ganske morsomt å dundre på de låste
dørene. De var av tynn metall så det ble en skikkelig fin klang. Det er så
populært med steeldrums her borte og nå var det vår mulighet til å prøve
oss. Derfor la vi inn en skikkelig trommesolo godt hjulpet av vårt noe uvanlige
aggresjonsnivå. Da ble det et skikkelig rabalder innenfor og vi fikk endelig en
"god" dialog med en som utga seg for å være tollbetjent på godt engelsk.
Nå ominnredet de lokalet, så de ville ikke åpne før i morgen. Da vi sa
at vi skulle reise i dag fikk vi beskjed om å komme tilbake etter kl.
1800. Vi antar at tollbetjenten i alle fall ikke blir enklere å oppspore på
kvelden så vi besluttet å seile fra Martinique uten å ha
sjekket ut og satser på at vi får løst opp i dette med en slumsete
tollbetjent på Guadeloupe.
Det var egentlig godt at vi fikk
balansert det gode inntrykket vi fikk av Martinique de første dagene vi var i
syd. Vi var i ferd med å revurdere vårt inntrykk av franskmenn, som basert på
tidligere opphold i frankrike og nær kontakt med mange franske seilere
i det siste har vært ganske slett. Kanskje er det slik at ikke alle franskmenn
er like hensynsløse og usympatiske - trodde vi i noen dager. St. Pierre hadde
sin storhetstid på slutten av 1800-tallet og etter det er det ikke verdt et
besøk.
Så nå mandag kveld
ligger vi i en bukt på Dominica, men vi kan ikke sjekke inn her, for vi har
ingen utreise papirer fra forrige havn. I tillegg kreves det en spesiell
tillatelse å ligge her da det er naturreservat, noe de har definert alle
anvendelige havner som her for å få litt ekstra inntekter. Den tredje
forseelsen vår her vi nå ligger er at vi heller ikke har visum til Dominica. Vi
får se å haste videre i morgen. Da er målet Iles des Saintes, som er noen små
franske øyer og derfor en del av EU.
|