Iles des Saintes er en liten øygruppe rett syd av Guadeloupe og vi la oss utenfor det eneste tettstedet som var en sjarmerende blanding av en fransk fiskelandsby, Seby, Anholt og litt Hølen. Til sammen ble det et veldig hyggelig sted der vi veldig gjerne skulle vært mer enn en natt, men nå var vi klare for å komme oss nordover for å treffe noen venner hjemmefra som kommer til St. Martin 10 februar. De har hyret Queen of Harts og vi vil seile sammen med dem neste uke rundt der oppe. Vi kan dog ikke haste forbi de perlene som ligger på vår vei, og des Saintes er absolutt et sted verdt å besøke. Bebyggelsen og folkene er helt unike for Karibien da det aldri har vært drevet jordbruk på disse øyene, fordi det ikke er tilstrekkelig ferskvann, og derfor ble det ikke importert slaver hit. Dermed har samfunnet kun bestått av fiskere som opprinnelig kom fra Bretagne i nord Frankrike like etter at franskmennene okkuperte øyene i midten av det 16. århundre. Dermed er stedet en ærke fransk landsby bedre bevart enn noen eksisterende byer i dagens Bretagne. Det er imidlertid flere som etter hvert har funnet ut at det nok er enklere å selge T-skjorter og suvernier til turister enn å trekke fisk og hummer. Derfor er fiskerne på vikende front i forhold til  internettcafeer, atelieer, turistsjapper og ikke minst scooterutleie. Jeg tror hver tredje innbygger leide ut scootere. Det er ganske godt gjort å skape et så stort behov for å leie scooter på en øy som er 650 meter bred og snaue 4 km lang og har en vei som går fra den ene enden til den andre.

 

Kvelden på des Saintes ble tilbrakt ombord i den finske båten Tarina sammen en finsk familie til, fra båten Navigator. Begge disse båtene har med jenter på samme alder som Madeleine. Tarina har vi, og spesielt Madeleine vært mye sammen med helt siden vi første gang traff hverandre på Lanzarote i oktober. Etter mange timer i godt finsk selskap med tilhørende drikke merker vi at vår engelske aksent, som normalt ligger et sted mellom uttalen til Thor Heyerdahl og Petter Solberg (i følge ondskapsfulle tenåringer ombord) har fått en helt ny vri.

 

Vi er litt i tvil om hvor alvorlig vi skal ta dette med innklarering på hver øy. Da vi fikk inntrykk at franskmennene på Martinique egenlig ga blaffen var vi selv blitt litt slappe. Ikke hadde vi sjekket ut av Martinique enda heller, og nå hadde vi vært på Dominica og Iles des Saintes uten å foreta oss noe. Vi hadde valgt oss ut hovedstaden på Guadeloupe, Basse Terre, som et egnet sted å få orden på papirene igjen. Rett syd av byen er en egen lystbåthavn med egen "filial" av customs for fritidsfolket. Vi antok at her var de passe uformelle. Da vi hadde lagt oss til på bensinbryggen i havnen tok det nøyaktig 12 sekunder før vi var bordet av to bevæpnede customs offiserer i stramme uniformer med gullklaffer på skuldrene. De var tydeligvis vant til å ta seg ombord uten å vente på noen invitasjon og satte seg godt tilrette ombord og ba om å få se alle skibspapirer, både nåværende og tidligere. Vi som har en fransk båt har fått med en haug av papirer som vi knapt vet hva er og nå kom dette endelig til sin nytte. Disse gutta tok jobben alvorlig og noen særlig lystig seanse var det ikke, men vi fikk da sjekket ut og inn i samme slengen og bedyret at nå skulle vi forlate øya med en gang og seile rett til St. Martin. 

 

- Noe vi ikke gjorde. Vi seilte til Pigeon Island, og la oss i en bukt midt på vestsiden av Guadeloupe. Pigeon Island er det beste dykker- og snorkle stedet vi har sett så langt. Der var vi i to netter sammen med Capella, en norsk båt som sist vi så dem var på 47 fot, men som nå var blitt til 59. Snakk om tre-fots syndrom.