Utseilt distanse siste døgn: 161 nm
Restdistanse til St Lucia: 1051 nm

13. dagen til sjøs og vi går inn i det 7. døgnet på rad med kuling i ryggen. Vinden ligger hovedsakelig på liten kuling, øker til stiv kuling på kvelden og i perioder blåser det 35 til 38 knop. Vi ønsker ikke å vite hva Baufort kaller det. Det pussige er at jo mer det blåser desto mer behagelig blir sjøen. Bølgene blir mer langstrakte og alle bølger går samme vei. Værst er det når det dabber av til rundt 23 knop. Da blir det en forferdelig slitsom sjø og vi blir kastet veggimellom. Vi tok med oss 850 Postafen sjøsyketabletter fra Norge, og nå er det snart på tide med en etterforsyning. Hvis de tablettene har noen bivirkninger, vil denne familien være et interessant case studie. Nå har det meste av besetningen også gått over til å bruke sovetabletter. Så det er antagelig en ganske dopa gjeng ombord i Sailabout akkurat nå. 

Det er meldt samme vær de neste døgnene og så om fire dager er det kanskje litt roligere i ruten vår. Vi gleder oss virkelig til det stillebeltet og den dagen vi vil savne denne kulingen som gir oss et godt skyv i den riktige retningen. Første ARC båt kom i mål i går og den kraftige vinden resulterte i ny rekord på distansen, 11 døgn og ca. 4 timer. Vi henter ned mail to ganger i døgnet og hver gang er det meldinger fra regattaledelsen om båter som trenger assistanse pga mastebrekk, rorhavari og annen elendighet. Vi får også en del mail fra andre båter, spesielt norske og det går igjen at de aller fleste har fått ødelagt utstyr som går utover seilføringen. Det er nesten så vi føler at vi må ha litt flaks om båten skal komme frem helskinnet. Det er klart at så ensformig seiling i sterk vind time etter time sliter på utstyret. Før eller siden vil noe ryke. Vi seiler derfor konservativt, styrer mye selv og det er alltid en som sitter ved roret. Vi seilte lenge rett vest nord for 20. breddegrad da det ga en fin balanse i båten. Vi hadde vurdert den økte sannsyneligheten for å kollidere med hval i syd opp i mot økt sannsynelighet for å treffe på isfjell i nord. Da virket det som tryggest å ligge i nord. Det var vel kun om vi kom litt tett i kjølvannet til en cruisebåt at vi kunne forventet å komme over isbiter i sjøen. Vi så imidlertid ingen cruisebåter, ingen andre båter heller. Derfor la vi over kursen og styrte sydover til der hoveddelen av feltet ligger. Allerede etter halvannet døgn traff vi på Nano. Selv om vi ikke har sett eller snakket med andre ser vi stadig andre båter på radaren. 

Når andre båter melder om mye ødelagt utstyr må vi innrømme at vi også har hatt en del alvorlig brekkasje. IKEA bestikket vårt brekker som tørre kvister. Det er mulig det ikke liker å bli vasket opp i saltvann. Resultatet er at vi snart ikke har flere kniver og gafler igjen. Det er ille om vi må gå å sulte når kjøleboksen fremdeles er full med kjøtt. Vi har f.eks. fremdeles åtte frosne indrefileter i kjølboksen. En skal vi gi til Sallyanne Turner når vi ankommer St. Lucia. Hun skal skrive en bok om Provisioning at sea, og Nina bidrar med research for henne. En frossen indrefilet skal vi bruke til å slå i hodet på alle som sa at man bare kunne glemme å ta med store mengder kjøtt når man kun har en luftavkjølt fryserboks. De siste seks filettene kunne vi godt tenkt oss å spise selv. Uten anstendige kniver og gafler blir det litt nedtur å spise biff med Morakniv og sjakkelåpner.

Kjøleboksen har nemlig gjort tjeneste som fryser i 14 dager nå. Den innerste delen har frosset kjøtt og så avskilt med ett sitteunderlag har vi kjøttpålegg og ost. Ingen drikke bortsett fra en flaske melk. Det kreves tildels steinhard disiplin. Det er kun Nina som skal åpne boksen. Mathias har imidlertid blitt tatt på fersk gjerning et par ganger i å gjemme colabokser innimellom kjøttet. Han har ingen forståelse for at kjøtt og pålegg er viktigere enn en kald cola.Vi drikker, eller har som mål å drikke to liter væske pr. dag pr. person. Båten er full av juice og brus, men det er ikke særlig fristende å drikke 30 grader varm juice. Derfor går det mest i vann, men nå etter 13 dager er vi så lei lunket vann alle sammen at det snart blir flertall for å hive kjøttet over bord.

Lunkent vann og høye bølger driver oss nesten nuts, og deler av besetningen mener de har blitt ført bak lyset. Det var ingen som hadde fortalt at det skulle være så ille her ute. Det er da skipperen finner frem The Atlantic Crossing Guide og leser:

The trade wind belt: Its strength rarely exceeds 25 knots and averages at nearer 15 knots. Sometimes it does not blow at all, and the crew who do not experience a day or two of  mid-ocean calm are fortunate.

The trade wind Atlantic voyage is often the most trouble-free passage of the entire circuit. This crossing has not been nicknamed the "milk run" for nothing.