58:34.62N 011:04.15E Vi hadde et håp om at både Einar på Runner og våre
venner på Jenny kunne møte oss på Väderöerna. Det er stort sett umulig å få
plass i loshamnen på sommeren, men nå tenkte vi at vi måtte prøve siden vi
skriver september. Vi koordinerte på VHF underveis og alle var klar for en
dag på denne fortryllende øya. Runner skulle komme først, så vi ble enige om
at han rapporterte til oss hvorvidt det var plass til Jenny slik at de evt
kunne gå til Smögen i stedet hvis det så umulig ut. Jeg husket på å advare
både Einar og Jan om skvalpeskjæret i innseilingen til Loshamnen. Dette
skvalpeskjæret er nemlig beryktet, og til stor forlystelse for
lokalbefolkningen på øya. Skjæret står ikke merket i kartet, og om sommeren
sitter de og ser ut over innseilingen og har veddemål på gang hver gang det
kommer en ny båt. Går båten på, er det en som taper penger, og det kommer et
nytt hakk i treplata på veggen. Hvis det er en av de lokale som går på, får
de i tillegg sitt navn og dato påført. Og denne treplata har drøssevis av
hakk og navn. Derfor tenkte jeg det var på sin plass og advare alle som
skulle komme. Etter at Einar var kommet trygt inn kunne han rapportere på
VHF at det var plass til Jenny og null problem med skvalpeskjæret. Noen
hadde satt opp et lite skilt med "gunt" på. Men da vi skulle inn, kom vi fra
en annen vinkel en Runner. Jeg syntes vi hadde god klaring og Camilla var
plassert ut i baugen. Men plutselig sa det "bang". Det var ingen tvil om at
vi hadde gått i den klassiske fellen på Väderöerna! Det blåste kuling fra
syd, men vi fikk bakket oss av og startet på nytt oppløp. I ettertid så jeg
at skvalpeskjæret slett ikke var et lite skjær som jeg hadde husket det. Det
var snarere et større, gunt felt. Skiltet stod heller ikke plassert nærmest
faren, men midt på. Vi tar en runde og forsøker igjen. Det blåser godt, så
jeg burde egentlig hatt skuta i revers for å kunne holde en rolig hastighet
gjennom elendigheten. Da har jeg derimot ingenting å styre med, så vi var
nødt til å ha litt fremdrift på propellen. Da begynner en mann å hoje og
rope helt over på den andre siden av bukta. I vinden som blåste var det ikke
mulig å høre hva han sa, men vi hørte såpass at vi ble oppmerksomme på to
malingflekker som dannet et overettmerke i Loshamnen. En på åpningen i
moloen og en på berget innenfor. Overettmerker fungerer slik at hvis en
klarer å holde disse merkene over hverandre, går en klar av faren. Vi fulgte
merkene og kom sikkert inn i den knøktrange Loshamnen, selv med kuling i
hekken. Einar kunne siden fortelle hva mannen hadde ropt: "Lugna ner!! Det
her är inga jävla motorväg!!" Point taken!
Da Jenny kom stod vi alle på berget og loset henne trygt inn. Vi hadde alle
sammen en særdeles trivelig aften på langbordet i loshamnen med nytrukket,
grillet makrell og andre godsaker. Dagen etterpå viste Väderöerna seg fra
sin beste side med strålende sol slik at vi fikk oss en hyggelig tur før
Einar dro videre til Fjällbacka og Jenny og Flow til Koster. Det hører med
til historien at vi hadde en aldri så liten og spennende seanse med å snu
alle båtene rundt i den trange havna slik at vi kunne gå ut igjen med snuten
først. Å bakke ut der i den fortsatt sterke vinden er en sikker
grunnstøting! All kom ut med alt bunnstoff i behold.
