9:20.98s 179:45,22w Vi har forsøkt mange ting for å fikse autopiloten. Etter hvert forsøk på å gjøre noe forsøkte vi å la den styre igjen uten hell. Vi forsøkte også mange ganger bare for å forsøkte, og vi forsøkte selvfølgelig å skru strømmen av og på. Til ingen nytte. I går vurderte jeg å prøve igjen. Jeg visste at det ikke ville gå og at det var bedre å bruke kreftene på å mentalt forberede seg på å håndstyre helt til Marshall. Men unger og jeg er satt sammen slik at en bare MÅ trykke. Bare en siste gang. Kanskje går det? Jeg stilte meg selv ikke det siste spørsmåle men trykket likevel bare for å gjøre det og med visshet på at jeg måtte ta over styringen igjen like etterpå. Men jeg måtte ikke ta over! Den har styrt som om ingenting har skjedd siden. Dette blir en større og større gåte. Jeg er på langt nær ikke sikker på at den vil ikke vil takke for seg igjen, og kanskje denne gang for godt, men vi er overlykkelige over hvert minutt vi slipper å styre.

 

På kvelden kom det et plutselig uvær over oss. Det hadde vært noen vindbyger jevnlig tidligere, men noe sånt som denne hadde vi verken sett på værmeldingen eller forestilt oss. Det blåste opp i 18 m/s i kastene, sjøen bygde seg opp og det værste varte i 6 timer. Vi sa bare til oss selv at heller dette enn en ødelagt autopilot. Tør ikke engang tenke tanken på hvordan både dårlig vær og ødelagt autopilot hadde vært....

 

Havet gir og havet tar, og som plaster på såret fikk vi en diger tunfisk på morgenkvisten.