2:21.24N 105:06.75E Jeg hadde egentlig tenkt å skrive i dag at nå gikk alt så meget berde. Det GJORDE også det. Vinden løyet og vi kunne kjøre motor med god fart. Lite vind ble avløst av passe vind som gjorde at vi kunne seile med mer eller mindre god fart i riktig retning. Meget bedre! Men så da jeg skulle på vakt i natt begynte vinden plutselig å øke. Vi hadde fullt storseil oppe, så det var viktig å reve i tide. Var det en byge underveis? Vi kunne først ikke se noe på radaren, men vinden økte. Det var ikke mye til vindøkning, men den kom brått, og da pleier det å være bygeaktivitet på gang. Og  ganske riktig, der dukket det opp noe på raderen. Det var veldig langt unna, men siden vinden allerede hadde begynt å røre på seg begynte vi å sveive inn på seilet. Vi ville nødig bli tatt på senga med fullt storseil oppe. Og hadde vi ikke først kommet igang med innsveivingen så kom sannelig vinden. Just in time! Og det blåste. Og det blåste mer. Nå begynte også raderen og tette seg til med ekko fra regnbyger. Vi klarte med en blanding av kløkt og god porsjon flaks å kjøre slalåm mellom bygene og slippe unna det verste. Vi kunne se en lang, stygg en på over 14 nautiske mil. Jeg kan ennå høre meg si at jeg var glad vi klarte å lure oss vekk fra den, for den ville det ikke være noe stas å slå følge med. Jada! Den kom nærmere og nærmere og uansett hva vi forsøkte klarte vi ikke å trekke fra. Til slutt ble vi oppslukt av dette monsteret av en byge som tygget på oss gjennom hele natten og deler av  morgenen før den spyttet oss ut igjen. Det var vind på 15-18 m/s med over 20 i kastene. For ikke å glemme regnet! Jeg kan trygt si at det var vann i overskudd. Det lynte overalt, og jeg begynte å bli engstelig for elektronikken. Og slik holdt det på til det lystnet av dag og litt til.

.

Men så kommer rosinen i pølsen. Da vi på formiddagen, etter at det hadde begynt å løye, måtte slippe ut hele genoaen etter bare å ha seilt med en liten flik gjennom natten, så vi at det hadde kommet en ca 10 cm lang flenge i underliket. Denne genoaen har et temmelig lavt snitt, så jeg tror den har fått skikkelig bank av sjøen. Men før vi aner ord av det ser vi til vår forferdelse at revnen utvider seg et par meter oppover i seilet. Krise! Vi prøver å rulle inn i en fei, men genoarullen har hengt seg oppe! Jeg huker på meg en line og kryper fram på dekk for å fikse elendigheten. Jeg tenker at det er veldig Murphy at jeg må fram å demontere rulla akkurat nå i denne sjøen mens vi har et seil oppe som er i ferd med å utånde. Heldigvis kan jeg konstantere at det bare er tauet som har vært slakt og hektet seg opp i noe. Jeg får frigjort tauet og vi får rullet seilet inn igjen og satt hardværsforseilet på kutterstaget.

 

Plass til en rosin til? Hardværsgenoaen er såpass liten at den ikkfe gir oss den framdriften vi kan ønske oss i denne sjøen. Vi ruller derfor ut på storseilet også. Og hva venter oss? Lang flenge i akterliket! Her er vi heldigvis raske nok og får rullet inn nok til at skaden kommer på rullen i masta. Dermed blir ikke skaden større. Mager trøst, for flengen var ganske lang.

 

Dette var ikke bra, og vi får ta ned seilene og gjøre en mer detaljer skadevurdering før vi vet hvordan vi skal håndtere det videre. Hvis ett eller begge seil bør erstattes er det litt mindre enn tiden og veien å gjøre det på. Hvis seilet ikke er betydelig slitt, er det bare å sette i gang å sy. Skjønt genoaen må nok til en seilmaker siden skaden ligger midt i seilet. Vanskelig å tre Berninaen inn der. Men vi skal jo om ikke lenge krysse det Indiske hav, og vi vil nødig gjøre det med et seil som revner i første kuling.

 

Nuvel, vi får se. Før dette skjedde hadde vi en fart og kurs som tilsa at vi ville nå fram til en liten øy som ligger 30 nm før Tioman før alt av sol renner i havet. Vi rekker ikke det nå, men ankrer enten der i mørket eller går direkte til Tioman.

 

PS. Vi har også revnet flagget. Men der har vi ett til på lur....