Genoarulla i boks
Flow
Thu 5 Jun 2014 21:53
Horta
Det jeg skal fortelle nå skrev jeg ikke tidligere i frykt for å uroe unødig
dere der hjemme. Midt i perioden det regnet og blåste som verst fikk vi
nemlig først som dere nå vet ikke start på motoren. Like etter fant vi ut at
genoarulla kilte seg så vi kunne ikke rulle ut genoaen før det ble
fikset. Plutselig satt vi uten to av de viktigste faktorene for Flows
framdrift. Det er ganske ille når det er 1600 nautiske mil igjen og deler av
det skal vi gjennom områder med lite vind. Blåser det masse er det ikke noe
problem.
Da kan vi fint seile med bare storseil og stormseil. Når vi så ville være
framme
i Horta er det en smal sak å få hjelp til å buksere båten til kai. Problemet
blir hvis det er lite eller ingen vind. Da vil det ta vinter og vår. Jeg
bekymret meg ikke nevneverdig om motoren, og det med rette. Symptomene var
vel kjent; det måtte være mangel på gløding. Vi hadde både ekstra
glødeplugger og gløderele om bord, så det skulle være en grei sak bare sjøen
fikk lagt seg litt. Rulla bekymret jeg meg enda mindre for. Det var IKKE med
rette,
som dere nå skal få høre. Jeg var temmelig sikker på at det var knuten til
rulletauet som hadde sklidd ned og hindret rullen i å gå rund. Det forklarte
at det var lettere å dra rundt på to av stedene på en omdreining. Det er
nemlig der
knuten henger i løse lufta uten å komme i kontakt med resten av rulla slik
den gjør på resten av omdreiningen. . Derfor var det med godt mot, dog med
en plagsom
hodepine, jeg krøp fram på dekk en periode i går da det både rullet og
sprutet noe mindre. Denne jobben skulle ta maks fem minutter.
Jeg fikk presset rullen rundt såpass at jeg fikk viklet ut alt rulletauet,
knytt opp knuten og frigjort det hele fra rulla. Da jeg bare skulle ta en
testomdreining for å verifisere at jeg hadde funnet feilen satt rulla like
herlig fast. Da forsvant straks alt pågangsmot samtidig som
hodepineskrustikken tok et ekstra tak rundt skallen. Jeg måtte da kalle på
de beste forsterkningene jeg har, og hun kom straks fram på dekk uten frykt
for hverken oversjø eller rulling. Med litt kløkt gjorde hun noen kjappe og
overvåkne
observasjoner som resulterte i at hun straks skjønte hva som hadde skjedd
etter å ha kikket litt i manualen for rulla. Jeg selv ble mer og mer
frustrert når
den nevne manualen først ikke lot seg oppdrive. Denne rulla hadde vi nemlig
fått
montert i Sørafrika, og manualen var følgelig ikke blitt arkivført i henhold
til gjeldende retningslilgner for S/Y Flow. Mens jeg brummet mer og mer fant
Camilla lekende lett manualen fram fra et helt ulogisk sted. Kort fortalt
hadde riggerne brukt feil lock-tight på skruene som holder rulla oppe på
profilen, skruene hadde følgelig løsnet og rulla glidd ned på festet under.
Resultatet var at rullas nedre del var blitt deformert når den ble presset
rundt
stålfestet under. Dette festet er flatt, derav forskjellig motstand på en
omdreining. Camilla var nå blitt problemeier siden hun så lett fant ut hva
som er feilen. Vi klavlet derfor fram på dekk i går for at hun skulle starte
på jobben, men etter å blitt dynket av tre runder med oversjø og kastet hit
og did av sjøen som hold seg der den hører hjemme, satte jeg foten ned. Vi
måtte vente til sjøen ble roligere. Det ble den i dag, med det resultat at
vi har brukt hele dagen på å fikse skiten. Jeg har vært håndtlanger med
hovedansvar for bøtta med verktøy. Å få rulla i gang igjen var en veldig
vanskelig jobb siden mye av godset var deformert pga all den gale
belastningen rulla fikk når den gnagde på deler den slett ikke skulle gnage
på. Delene måtte files, slipes og bankes tilbake i sin opprinnerlige form
for at alt igjen skulle passe. Det ergrer meg vanvittig, for jeg bruker
normalt aldri krefter på saker jeg kjenner ikke fungerer som de skal. Det
var bare det at jeg var 101 prosent sikker på at det var denne klassiske
knutefeilen. Jeg kunne formelig kjenne at jeg dro knuta over hinderet på
rulla mens jeg ødela godset mer og mer mot understellet.
Men nå har Camilla fikset det hele som om ingenting var hendt, og våre
tanker går til riggerne i Simons Town. Når jobben var i boks, seilet på
plass igjen (det måtte vi jo virre rundt profilen manuelt for å få ned), og
vi igjen kunne puste ut feiret vi med hele to brus. Det er ekstravagant, for
vi har ikke plass til flere brusbokser enn en for hver dag. På deling. Så
ble det festmiddag! Vi er ikke typene som liker å lage mat sammen. Det
skjer i det hele tatt kun når det er tvingende nødvendig. Og i ei trang
båtbysse kan det nærme seg en katastrofe. Men i dag slo vi til med
indrefilet av svin i sennepssaus med nydelig potetsalat med ananas til. Og
det kan jeg love smakte! Det er også det første ordentlige måltidet vi har
hatt på flere dager.
Nå smiler bokstavelig talt solen til oss igjen. Både motor og genoarulle er
fikset, vi har fått tilbake farten vår igjen, vi har dristet oss til å åpne lite utsatte luker for å få litt
lufting i båten igjen uten å invitere hele atlanterhavet på kaffebesøk og
vi er gode og mette. Måtte det bare vare!