53:52.45N 008:42.39E Da har vi ankommet Cuxhaven etter en god gammeldags
møkkaseilas. Det hele begynte med at vi måtte kjempe oss fram over grunt
vann mot masse vind og sjø rett imot. Den lille motoren vår klarer ikke mye,
og på et tidspunkt virket det nesten som om vi stod stille. Midt oppi dette
finner vi ut at kart og terreng ikke stemmer overhodet. Der det var røde og
grønne bøyer i virkeligheten kjører vi over land på det halvannet år gamle
kartet vårt. Tydeligvis har sandbankene flyttet på seg og det var laget ny
led. Heldigvis hadde jeg et nytt kart som jeg hadde lastet ned på ipaden, og
det stemte med bøyene. Derimot stod det at dybdene skulle være mellom 0,5 og
1 meter. Ekkoloddet vårt miste 4 meter, så vi kunne ikke gjøre annet enn å
fortsette og følge nøye med på dybden. Det føltes ganske hårete, vind og sjø
tatt i betrakning, men etter en times tid med motring over land på kartet
hadde vi gode nok dybder til å endre kurs og heise seil. Da fikk vi også
gradvis dypere vann, og sjøen ga seg noe. Det var likevel nok sjø til at
Camilla var sjøsyk og jeg var også ganske lav og kvalm i hatten. Så begynte
de utallige regnbygene med tonnevis av vann som ble sluppet over Flow.
Vinden kom aktenfra, og den endret seg hele tiden slik at seil stadig måtte
rulles inn og settes ut på andre siden for å få båten til å peke nogenlunde
i riktig retning. På et tidpunkt midt på natten var jeg grinete over at
vinden slapp ned til 4 meter/sekund så vi ikke gjorde mer enn tre knop
gjennom vannet. Det føles temmelig ubekvemt med liten båtfart når det er mye
sjø. Jeg måtte også rulle inn og ut og legge over seilet for n-te gang for å
unngå å kjøre rett inn i en vindmøllepark. Akkurat da streiker
kartplotteren. Den henger seg opp på en funksjon hvor jeg ikke kan se
kartet. Jeg trykker og trykker, men den vil rett og slett ikke spille på
lag. Jeg skrur av og på uten virkning og mens jeg forsøker å finne riktig
kurs føler jeg en plutselig vindøkning. Jeg overdriver ikke nå, men på
brøkdelen av et sekund gikk vinden fra 4 m/s til 40! Og jeg hadde hele
genoaen ute. Camilla mobiliserer fra bingen og kommer opp for å hjelpe. Jeg
har et svare strev med å håndstyre båten og trenger hjelp til å reve. Da
åpner selvfølgelig også himmelens sluser seg på fullt gap for å gjøre
Camilla dyvåt. Hun har natruligvis ikke rukket å ta på seg noe regntøy, men
rever og rever. I den svarte natten kan jeg ikke se hvor mye seil som er
oppe. Vi dundrer av gårde i 6 knop, og jeg lurer på hvorfor hun ikke rever
mer. "Det er jo ikke mer igjen å reve"! Altså seiler vi i 6 knop på bare
master! Da er det ikke mer Camilla kan gjøre, og jeg sender henne til sengs
igjen.
Natten går sin skjeve gang videre med regn på og av, seil ut og seil inn.
Plutseilig hører jeg "MAYDAY MAYDAY MAYDAY" på radioen. Jeg løper ned for å
få med meg all informasjon. Camilla har hoppet ut av bingen, og vi samles
rundt radioen. Det er en seilbåt som rapporterer om tau i propellen og et
bevisstløst besetningsmedlem. Vi venter på at en landstasjon eller kystvakt
skal svare først mens vi finner ut hvor langt vi er unna. Vi er 15 nm fra,
og trenger over tre timer på å komme fram. Kystvakten har svart, og de er på
vei. Jeg tenker at vi kan tilby legen vår hvis kystvakten kan møte oss på
veien med personen. Før vi rekker å ta kontakt kommer seilbåten i nød opp på
VHF og sier at personen nå er ved bevissthet igjen og situasjonen er under
kontroll, bortsett fra at han fortsatt trenger slep til land.
Når vi seiler videre i det bikkjekalde regnet og jeg egentlig er godt over
norm fed-up, tenker jeg da på at det er andre båder der ute som har det
verre enn oss. I tillegg til Mayday-båten er det Jenny. Jenny skulle dra
samtidig som oss, men fra en annen havn lenger syd i Nederland. De kom seg
seks mil fra land da de merket at de hadde mistet fremdriften. Motoren
surret og kikk, men det var kanskje tau i propellen som gjorde at de ikke
kom av veien. De forsøkte å seile tilbake før vinden døde. Da var det ikke
annet å gjøre enn å få slep tilbake til havn av Kystvakten. En dykketur ned
under båten røpet av det ene bladet på den vridbare propellen var løst. Nå
står Jenny igjen på land, bare få dager etter at de slapp ut fra verftet i
Breskens. Tross alt er det ikke så ille på Flow.
Det var mye som måtte "times" før denne seilasen. En ting var at vi måtte
vente til vinden løyet noe. Så måtte vi dra i tide til at vi kom fram før
vinden økte på igjen. Dernest måtte vi tenke på tidevannet. Vi måtte ha
høyvann for å begrense sjøen på veien ut det lille vi kunne. Vi burde også
dra når det var medstrøm. Til sist måtte vi beregne slik at vi ankom Elbe i
rett tid til å få medstøm til Cuxhaven. Vi klarte å få alt dette til å
stemme bortsett fra medstrøm i Elbe. Vi ankom på verst tenkelige tidspunkt
slik at vi hadde 4 knop motstrøm . Nå er vi uansette like hele og vel
fortøyd i Cuxhaven. Regnet hamrer mot dekk, men jeg har fylt rødvinglasset
fullt og skåler for vår forhåpentligvis siste nattseilas. Skål!
