16:44.03S 076:12.18E I dag er det egentlig ikke noe å skrive om. Ingen seil har revnet, ingen seil falt i vannet, ingen større bølger enn før, ikke mere slingring enn før. Da må jeg heller fortelle om en urett som har blitt begått meg. For noen dager siden ble jeg slengt veggimellom i salongen i sjøen, og slo brystet i noe jeg tror var kartbordet. Det gjorde veldig vondt der og da, men ikke særlig vondt senere. Kjentes bare ut som om jeg hadde forslått en muskel. Jeg tenkte ikke noe særlig mer på det inntil jeg i går klemte litt på muskelen og sa noe om at den var ganske øm fortsatt. Da kom skipslegen med en kommentar om at jeg nok hadde fått en brist i et ribbein. FØRST DA! Etter kanskje fem dager! Jeg har rett og slett blitt snytt for en diagnose i hele fem dager! Straks gjorde det mye mere vondt. Tenke seg til. Brudd i ribbein vet jeg tar rundt 10 uker. Det samme må vel gjelde for brist? Og samtidig kom jeg til å tenke på det digre, svarte blåmerket jeg fikk på skinka etter å ha blitt kastet mot sittebenken i salongen dagen før. Blåmerke har neppe noen diagnose, men når vi er inne på det, skal det også nevnes. Det har vært alt for lite oppmerksomhet rundt dette blåmerket.

 

Når jeg nå endelig har fått oppreisning og min etterlengtede diagnose, skal jeg legge til at vi suser av gårde med vår nyreddede genoa. Vi tapte to døgn med dårlig fart, men håper å ta igjen noe av det tapte så vi kommer til Rodrigues i rimelig tid likevel. Så utrolig stas å humpe rundt på dette havet er det vel ikke, så vi håper jo på en så hurtig passasje som mulig.