Vi har nå lagt bak oss 3 ganske tøffe døgn med kuling nr. 2. Heldigvis kom den denne gangen bakfra, så det ble både lettere å håndtere og bragte oss raskere framover. Det er veldig gøy å være del av et lag som håndterer en slik utfordring så godt: Vi går over til doble vakter på natten og håndstyrer mer eller mindre hele tiden. Alle blir super-skjerpet og vi konsentrerer oss om å belaste båten riktig, og å gjøre alle gjøremål om bord så forsiktig som mulig. Er jo noen ganger litt vel spennende å suse nedover en kjempebølge i stummende mørke og bare måtte føle på kroppen hva neste utslag med roret skal bli. Vi passer på å gjøre i stand til neste seilskift og utføre det før det er for sent. Status så langt er da også kun et lite sår med tilhørende plaster på personskadestatistikken, og en ødelagt skuff (som er reparert igjen) på materiellskadestatistikken. Vi presser nok båten mindre enn mange andre, og når vi seiler regatta hjemme presser vi på mye, mye mer. Vi vet derfor at vi har god margin.

 

Det kommer neppe som noen overraskelse at det ikke alltid er like stas å bli purret til vakt kl. 0230 på natten, men det er jo del av “pakka” og gjør at hele turen blir den opplevelsen den blir. Fortsatt tar hele mannskapet alt med et smil, men vi er nå alle litt glade for at vi har kommet oss gjennom vinden for denne gang, og motorseiler i roligere vær. Faktisk var det helt utrolig for skipperen å stå opp i dag (etter å ha sovet til kl. 0930, etter 03-06-vakta); riggen sto perfekt med en Hans Petter stødig til rors, Terje var allerede i gang med å sette bolledeig, og team Anthon & Vegard satt allerede å analyserte dagense nedlastede værmelding. Det gikk cirka 30 sekunder før jeg hadde varm kaffe i hånden i skipperens egne krus, og et øyeblikk manglet det bare at det sto blankpussede sko på utsiden av lugardøren min (men jeg har jo ikke med blanke sko da...). Ingen sak å seile skipper da

 

De siste dagene har vi også hatt hyggelig besøk av noen flokker med delfiner. Gleden var selvfølgelig stor første gang de kom hoppende rundt baugen, og vi fikk tatt litt film og noen bilder. Etter hvert har nyhetens interesse avtatt litt, men det er alltid flott å se disse atletiske dyrene virre rundt under og over overflaten. Check.

 

Ellers tikker og går vår Duogen upåklagelig. I motvinden ut fra Karibien sto den i vindmodus, men vi skiftet til vannmodus i den første stilla dav i visste vi fra da ville få vinden bakfra. Vi får jo også mye strøm fra motoren når vi lager varmtvann, men setter vi Duogen først uti, har vi fulle batterier på få timer, selv med PCer, nettbrett og alt annen elektronikk i gang. Vi har imidertid litt trøbbel med basestasjonen til satelitt-telefonen, så det er mulig det blir plutselig stopp i bloggingen. I så fall har vi ikke gått ned, vi får bare ikke sendt epost. Satelitt-telefonen fungerer imidlertid helt fint som telefon uten basen, så det er ingen sikkerhetsrisiko.

 

I går hadde vi en liten markering fordi vi passert 500 nm igjen til Horta. Det er vel sånn cirka Oslo – Haugesund – Oslo t/r via Lindesnes, men vi føler at vi er nærme nå og det kommer til å gå fort. I og med at det blåste kjetting begrenset det hele seg til kald cola, med isbiter og lime, som dessert etter vår utsøkte middag bestående av Real Turmat. Vi får feire mer når vi er i land.

 

Frode