With the wind in Coquelicot - Baie Hakatea, Nuku Hiva

Baie Hakatea, Nuku Hiva

With the wind in Coquelicot

Therese Molander / Helge Larsen

Tue 2 Jun 2009 07:30

08:56.58S 140:09.75W

After one week did we finaly say Good Bye to Ua Pou! And once again had we fallen in love with a Polynesian island and it's inhabitants. We never went to the other village, it was raining the day we were suposed to go, but Moana drove us up to a point where we could overwiev "The valley if Kings". Moana is a true polynesian man, and so proud of it. He tells us alot of the history and about their culture, and we are facinated. Martin and Kirk left, after we had dinner and movie in Coquelicot ofcourse, but we stayed one extra day, so we could go to church on Sunday. We are glad we stayed, it was a very beautiful sermony they had. All were dresed up and the church was decorated with so many fresh beautiful flowers that even Jesus on the cross had a flower neckless and a wreath :)

Our crossing here tok about 5,5 h and we had good strong winds. Some waves, but it was OK. In the end we got company from dolphins. These were big playful dolphins with a long nose and long pointy backfin, not like the other ones we met outside Ua Pou. They stayed with us for a long time and jumped high up, turned around to show of ther belly and spinned round round round in front of the boat. Lovely!

This is a very protected bay, it lies like an "L" to the coast so it's a minimum of waves and swell that comes in here, nice. The last days in Ua Pou was very crazy with a lot of swell and wind so all boats lay in different directions. One moment you were far away from the other boats but next minute you almost touched. We had to move twise and many boats had to move even more often then that. In the end it was only us and two boats left...and now we know where al went....here :)

Today is a big relax day and maybe we will hike up to the waterfall later today or tomorrow.

Many happy hugs from

Therese and Helge

And now in Norwegian...................

Hei HOPP, enda et still havs STOPP!

Martin gjorde en "coquelicot"...han stanna enda en dag, og en til...vi har laget en trende :) Vi sier alltid at vi skal dra videre men blir alltid lengre enn vi tenkt. En dag på Ua Pou ble til en uke. Martin snakket om å dra i tre dager før han kom seg avgårde.

Vi traff våre venner Vicky on Noah igjen i bukten men de dro videre allerede neste dag, da de ikke sjekket inn og Kystvakten var etter de. Nå vet vi ikke om vi treffer de igjen, men sannsynligheten er ganske stor, håper jeg. Som jeg skrev i forrige mail fikk vi ihvertfall en koselig siste kveld sammen på ANIMA med suzi og alt.

Sen gikk dagene og vi hang sammen med Moana mye. Kirk gjorde en tatovering til slutt selv om han er redd for nåler! Han holdt på å besvime etter 5 minutter, ble helt hvit og begynte å kald svette. Da ble Moana sinna på han fordi han ikke sa han er redd for nåler og sa til han at han ikke var noen "kriger", hvilket er det samme som en riktig mann i polynesien. Kirk var tapper og fikk sin tatovering, men liggende i Moanas seng :) og til slutt var han en Kriger!

En dag var vi med i kirken og så når de øvde infor Pinse gudstjenesten på Søndagen og det var kjempe fin sang og tradisjonel dansing. Moana fortalte at når de danser i kirken må de forandre teksten i sangene de danser til så de handler om Gud isteden for de tradisjonelle som er til naturen, dyrene og sitt egene folk. Moana har en stor kriger tatovert på ryggen og han ville egentlig at den skulle holde hodet til en Fransk prest i hånden men da syntes hans venn at det var å gå litt for langt. Buskapet han ville ha fram viser tydlig hva disse menneskene syns om fransmennene da de engang kom for å "hjelpe dette fortapte ville folk". Det er en tragisk historie som inholder mye død, både blandt mennesker og en rik kultur, som nå, enligt Moana holder på å dø. Til vanlig snakker folket marquesisk sammen men barna idag blander det så mye med fransk at de glemmer sitt eget språk, og kulturen dør sakte. Moanas lærer sa en gang til han at han burde reise til frankrike og fortsette studere, men som jeg skrev tidligere er han en ekte marquese og tanken på å forlate hans øy var uakseptabel. Det er bra det fortsatt finnes folk som Moana som er stolte av sine tradisjoner og kjemper for å beholde de, ellers vil hele verden bli Amerikanisert fortere enn noen av oss vil. Men noe som er rart er at selv om de avskyr historien om hvordan deres folk ble kristet er de meget troende. Selv Moana ber før han spiser og går i kirken på søndager. Teorien min er slik, at de tror på Gud men at de ikke tror at det var hans vilje å kristne foket på den måten som det ble gjort på? Derfor er de sinna på Franskmennene og ikke Gud. Jeg vet ikke, prøver bare å finne en logisk forklaring!

Igår Søndag var vi på Pinsegudstjenesten og jisses så vakkert de sang! Hele kirken ristet da alle sang for full hals, barn, kvinner og menn. Det er ikke som hjemme der ingen tør å synge, her er alle stolte og synger alt de kan. Og vakkert er det! Blomsert! Jeg har aldrig sett så mye vakkre blomster på en gang. Det var tydlig at denne gudstjenesten var noe spesiellt, for alle var kladd i hvitt og hadde blomster i håret og Hula-hula krans rundt nakken. Til og med Jesus på korset hadde en hula-hula krans og blomsterkrans rundt hode! Forran alteret og forran Mariastatuen, og langs gangen, over allt var det bomster. Å arrangere noe slikt hjemme hadde kostet en formøgenhet, men her har man all denne skjønheten i hagen! Gudstjenesten var lang, 2timer og det var sang, dans og to ganger bar man fram gaver til alteret, trær, blomster, to hele fisker og annen mat. Det ble delt ut oblat og vin og tre folk fikk hver sin gave, som så ut som en liten pillerboks. Det vet vi ikke hva det var, men alt var meget høytidlig og det barn som ikke var stille fikk en dask i siden av nærmeste slektning. Opp å stå, ned på kne, rene treningspasset :)

Etterpå møtte vi vennene fra Hiva Oa, de som seila rund Kap Horn. De mådde ikke så bra, de hadde nemlig spist fisk med segeterra! Efter vi sagt ha det i Hiva Oa kom en kjæreste og en venn på besøk til de. De hadde de fanget en stor fisk og invitert Aline og Bruse fra S/Y Migration på BBQ på stranden og på natten våknet de av illbefinnende...alle tre gutta som spist mest mådde pyton. Jenta hadde ikke spist så mye og klarte seg bra. Nå er alle kleine og kan ikke spise fisk, røtt kjøtt, protein eller melkprodukter på flere uker. Overleppen, handflater og fotsåler er numme og skinne klør. Stakkar folk! Vi har vært super forsiktige med å spise fisk, for lokalbefolkningen har sagt til oss at segeterra er vanlig her. De hadde visst nok spurt en lokal før de spiste og han hadde sagt OK, så men er aldrig sikker. Det kjedlige er også at giftet ikke går ut kroppen igjen, så de har det for resten av sine liv. Symptomene kommer bli mildere etter hvert men de skal alltid være forsiktige med fisk framover. Segeterra er en sykdom fisker kan få som spiser på koraller, og sen overførs giften til de fiskene som spiser fisker som spist på rev, så alle fisker kan i grunn ha det. Verste delen av fisken er magen, beste delen er halen, selv om den også er forgiftet. Vi får håpe de henter seg inn fort, og at de ikke får for mye men. Vi, vi fortsetter å holde oss unna fisk :) Frukten her er jo så god!

Jeg leste et gamel reisebrev og så at jeg glemt en vesentlig historie. Den kommer kort her. Når vi var i Tahuata forsvant Helge og Noah. De tok jolla til nabo byen for å hente vann og disel men kom ikke tilbake da det ble mørkt. jeg hadde vært urolig lenge men Vicky sa at Noah ofte snakker seg bort med folk og glemmer tid og rom. Men etter mørkret kom ble hun også urolig. Kirk kom over og sa han vært urolig lenge og erbjød seg å kjøre oss rundt i sin lille jolle. Jeg sendte ut melding på VHF:en på kanal 16 og en katamaran erbjød seg å hjelpe oss. Knena mine skalv og jeg kunne nesten ikke snakke, så nervøs var jeg og med ens følte jeg meg veldig alene i verden. Når vi var over hos katamaranen og begynte organisere oss hørte vi et motorlyd, DET VAR DEM! Tror dere jeg var lettet, og Vicky lovte at om det bare var for at Noah hadde snakket mye skulle hun drepe han. De hadde hjulpet bagarn med hans eltemaskin og det hadde visst tatt litt tid!! Men istenden for å bli sinna kunne vi bare bli glade at de var tilbake hele. Sen viste det seg også at mannen var så takknemlig at han aldrig slutta å gi gutta ting. De fikk maten de tenkte kjøpe, diseln, gassen, en flaske vin, to hårpinner til oss jenter..ja han ville aldrig slutte gi dem ting. Så med facit i hånd gikk alt bra. Men det var en skremmende, alt for skremmende opplevelse!

Nå er vi på Nuku Hiva, i bukten Hakatea. Seilasen hit tok ca 5.5 timer og det var stark vind og bølger hele veien, men Coquelicot er så flink. Vi fikk besøk av delfiner igjen :) Store delfiner med spiss snute og stor spiss ryggfinne, ikke noe lik de vi så utenfor Ua Pou. De følgte oss lenge og var riktige teateraper, hoppet høyt, svømte på rygg og viste fram magen, snurra rundt rundt rundt og gjorde seg til for oss.

Bukten ligger som en "L" mot havet så det er ikke mye bølger og svell som kommer inn her, hvilket er en lettelse etter de siste dagene på Ua Pou. Vi var bare tre båter til slutt som hodt ut, alle dro hit viste det seg. Mer og mer svell kom inn og takket være vinden fra fjellene rundt ankringsplassen lå båtene i hvilken rettning som helst. Ene sekunden lå man langt fra hverandre, neste sekund lå man så tett at man trodde man skulle krasje, Vi flyttet oss to ganger og andre båter fler ganger en så. Et bevis på hvor dårlig ankringsplassen var er at noen gutter bølgesurfet i ene hjørnet :) haha!!

Idag slapper vi av, fikser i båten. Kanskje vi skal gå en tur til et fossefall seinere idag? Det skal visst være verdens terdje høyeste?? Det er en fin strand her også, men jeg skal jo holde meg unna solen pga antibiotika, så blir nok ingen tur dit. Strandliv får vi ta i Toamoutus når vi kommer dit. Fingern mår fint og vi har det TOPPEN!

Massa Klemmer

Therese og Helge

PS. Fikk akkurat en glad beskjed over HVF:en, Vicky ropte på meg, de ligger i samme bukt, lengst bak :) Hun kommer over senere :)