Colon

Etter Isla Tigre hadde vi målet å komme til Isla Linton, bare en svipptur unna Colon. Det var enda så lagt at vi ikke kunne rekke alt på en dag, så vi ville dele det opp.  Takket være all vind som vært var det svære bølger ut på, det største vi hatt så lagt. Det er jo vanskelig å gjette men vi tror de var 5-6 meter høye. Vi så ikke land når vi var nede i dalen og det ble vindstille J men som dere nå vet er det ”bare lyder” og båten tar de helt fint så det er bare å surfe med.  Også denne gang hadde vi en nødhavn med i planleggingen.  For å rekke det til Isla Linton før det ble mørkt måtte vi ha en snitt hastighet på 7knop og det var vi litt skeptiske til, men jøss om ikke Coquelicot kosa seg i vinden og bølgene, hun klarte å holde ett snitt på 7knop i 11timer, flink båt! Bare en gang ble det litt vått… jeg lå og slappa av mellom mine skift på benken ute og plutselig kom det litt vann inn og traff meg, det er jo ikke uvanlig men det som var uvanlig denne gangen var at det ikke stoppet! Det bare fortsatte å komme å komme. Det må jo slutte en gang tenkte jeg med ikke det. Så satte jeg meg opp og der satt Helge og lo. Nei da, det var ikke han som helt 10 spann med vann over meg, men to bølger som møttes og sen brøt i siden på Coquelicot. –Har du bada!!!! hahahahaha sa Helge. Vannet fosset ut av cokpit’en og det var da vi så at bølgen dratt med seg luka fram (den som er over inngangen ned for å hindre at vann kommer ned i båten). Jeg gikk ned og der var det VÅTT! Pc:n hadde klara seg så det var tur men etter det satte vi i den andre luken også.  Men det skjedde ikke igjen og i 18 tiden tok vi ned seilene og kjørte rundt fjellene i Isla Linton. Det skal være den best beskytta ankringsplassen langs kysten av Panama og det var mange båter som søkt le der fra vinden. Så ut som noen legat der en bra stund. På tredje forsøk satt ankeret og jeg laget pizza i stekepanna. Vi var slitne etter 11timer med hard seiling, armene og ryggen tar mest stryk av styring i hardt vær og møre sloknet vi tidlig.

Neste dag var vi fortsatt slitne og bestemte at vi blir dagen. Vi gikk en tur på land og kjøpte litt snacks i lokale kiosken. På den andre øya sto det i guide boken at det skulle være apekatter (apor), men det sto også at de kunne bite når de skjønte at du skulle dra, så vi gikk ikke i land der. De var visst gamle forsøks aper som nå fikk leve fritt på øya. Det er jo fint men det gjør også at de er vant til mennesker og det vet jeg ikke om det er så bra for noen av partene?

Tidlig tirsdag 10. Feb dro vi mot Colon. Det ble den fineste seilasen på hele tur så langt. Vi fikk besøk av en hel flokk delfiner som svømte med oss lenge. Vi hadde vind og bølger bak oss og solen skinte fra en skyfri himmel. Jo nærmere Colon og Panama kanalen vi kom jo flere store lastefartøy ble det og jeg følte meg med ens liten. Så så vi innkjørselsportene til kanalen, coolt! Vi er her! Planen var egentlig å hente Geir og sen kjøre tilbake til Kuna Yala men etter all den tøffe sjøen, og det var med den MED oss ville vi ikke kjøre tilbake og få alt MOT oss. Jeg hadde først blitt litt lei meg for det, for Kuna Yala er helt fantastisk, men så fort jeg så begynnelsen av kanalen var de tankene som bortblåst, DET ER SÅ MYE MER EVENTYR SOM VENTER! Det var som å gå over en vei, kikke høyre, venstre og så høyre igjen før vi kjørte over kanalen og inn på den siden Shelter Bay Marina lå. Utenfor på ca 12meters dyp lå det en del store fartøy og ventet på å gå igjennom. Vi hørte senere at dette ikke var noe mot forrige år, da lå det ca 40fartøy for anker og ventet.  Dette er visst takket være verdensøkonomien, at det ikke skippes så mye ting lengre? Vi vet ikke men er veldig glade for i år er det veldig ett å komme gjennom kanalen. Vi kunne velge dag, og det var bare to dager vente tid. I fjor var ventetiden for seilbåter 7-8 uker! Dette gjorde at planene for mange seilere gikk rett i dass og noen fikk overvintre et ekstra år i Caribien eller noen tok båten på lastebil, hvilket kostet ca 5000$, over til Pacific. Så vi var heldige. I Marinaen, hvilket var som en hegring i ørkenen men pool og restaurant. Vi fikk vi hjelp av nabo båten til å fortøye. Det var et par fra Bergen! Sen hørte vi at et svensk par også var der og det var ingen mindre enn Benny og Elisabeth i Angelica! Våre venner fra Bonaire, så lykken var stor! Onsdagen var vi å handlet og vasket båten, svømte i poolen og vasket klær. Dette var en MEGET effektiv dag. Vi ville at alt skulle være tip top når Geir kom!

Vi fikk mange gode tips av våre venner fra Bergen. Jeg var så klar for å gå ut og danse i Colon, men de ristet bare på hode. Sen ville vi checke inn selv men det var også farlig. Hvor vi enn leste sto det advarsel mot å gå alene i Colon. Marinaen hadde en liste over bra taxi’er. Vanlige taxi’er tok iblant ikke engang opp turister for da var de plutselig også et mål for tyver og banditter. Vi tok hinte og aldring før har vi sett så mange politier og vakter i et kjøpesenter som når vi tok Marinaens buss inn for å handle.

Så var det 12.Feb og Geir skulle komme til Panama City J Vi tok taxi til busstasjon og han som kjørte følget oss til bussen. Det tok ca 2,5 time og kostet 5$ for oss begge. Vi ble sluppet av på et DIGERT kjøpesenter som vi ikke orket gå igjennom engang. Klokken nærmet seg ”Gier tid” så vi tok en buss ut til flyplassen. Den kostet 1$ hver, men viste seg å ikke være en flyshuttle, haha. VI satt der og tenkte – er ikke dette en flyplass da?(selv om den så mye mindre ut enn vi ventet oss). Helge spurte bussjåføren og mye riktig, her var vårt stopp. Vi trengte ikke vente lenge og snart var han der, Mr Geir. Vi hadde laget skilt å greier, så han skulle føle seg velkommen. Og med seg hadde han en ny STEKEOVN!!! Den var hel og han hadde ikke trengt betale overvekt engang. Det føltes litt rart at han var der hos oss, men mest var det VELDIG GØY! For dere som ikke kjenner Geir, er det aldri noen pinlige stille pauser, så snakket gikk med en gang J Jeg hadde ringt taxi mannen vår og på min knaklige spansk prøvd å forklare at vi var klare for å dra tilbake tidligere enn planlagt. Han kom og vi ble inviterte inn i ”story’n” han skulle dra for politiet for å få ta oss ut av flyplassen. Historien var at Helge og jeg kommet dit MED han og at vi bare henta Geir. Hvis vi ikke sa dette hadde ikke taxien lov å ta oss derifra. Antar det er pga kidnapping risikoen.  Allt gikk bra og vi var på vei tilbake til Colon. Uten å si for mye var vi veldig glade at vi kom fram i livet! Taxi mannen hadde kjørt ned i et hull tidligere og bilen var ikke helt happy med det så den humpa og gikk og vi stoppet for han trodde han hadde punktert. Da var dekke brenn hett.  Geir skal få skrive noen rader selv sen, for jeg vet ikke hva han tenkte når vi kom fram. Det eneste vi er sikre på er at det var ca 50grader forskjell i temperatur for han J

På søndagen var det på tide for første transitt gjennom Panama kanalen, men som line holdere på båten Aquarius. Dette var en reise i seg. Besetningen om bord var franske mamma Veronique og New Zeelandske pappa Aaron og barna Awa og Kalèa (3 og 1 år noe). Jeg vet ikke helt hva jeg tør å skrive her men for å si det sånn, det var temperament ombord. Det var oss og en båt til. Alt gikk veldig stille og organisert for seg, ikke noe å være redd for! Mer forklaring på hvordan det fysisk går til kommer når jeg skriver om vår transitt. For vår egen sikkerhet, spør gjerne om historier om dette når vi kommer hjem ;)Kan jo røpe en ting for dere som snart blir mammaer hjemme. Hvis barna deres detter og slår seg kan man bare løfte de opp i ene beine og riste de opp ned, så slutter de! Ja det er sant, vi fikk total hakeslepp.  Vi dro søndag kl 15 og var tilbake på mandag kveld.

Så begynte oppdrag bunkring. Geir og jeg tok bussen in til byen et par ganger og handlet imens Helge ble igjen og fikset med båten. Så dro vi på shopping alle tre og gjorde ALVORLIG bunkring. Det ente med at vi fikk egen busstransport hjem og neste senket brygga, hehe. Folk stoppet og bare stirret. Vi tok bilder for naboen vår sa at – Ingen kommer til å tro dere! Hva da, det er mat for 6måneder. Jeg lover dere, det er ikke lett å handle for så lang tid, man blir nesten syk av det.  Og den dagen vi havner ”6 feet under” kommer vi forbli like fine lenge takket være alle konserveringsmidler i boksematen hehe! (Alle urolige mammaer og andre, - Vi spiser frukt og grønt og tar vitamintabletter når det trengs, ikke vær redd! )

Men vi kunne jo ikke jobbe og jobbe helt tiden, så en dag tok vi sekken på ryggen og gikk på oppdagelsestur.  Vi prøvde oss på en vei in i jungelen, men det var dead end. Lengst inne fant vi etter lemninger fra når Amerikanerne var i Panama og en liane som vi kastet oss i. Andre forsøket gikk vi på havbunn rundt en fjellside, det var lavvann, og fant oss en egen liten strand. Perfekt! Der hadde vi lengdehopp konkurranse og kast med trestokk konkurranse. Ellers så tok vi oss ofte en liten siesta i poolen ved marinaen.

Neste brev handler om Panamakanalen!

Masse klemmer fra