09:15.60N 79:54.50W

Panamakanalen

Men tiden gikk og det ble på tide for oss å komme oss opp av poolen på Shelter bay marina og gå gjennom kanalen. VI bestilte transitt lørdag 21. Feb. Det var en liten dansk båt i marinaen og de skulle gjennom samme dagen som oss. De var bare 22fot og litt nervøse for om de skulle få lov til å gå gjennom med sin 3.2hp påhengsmotor. Men det gikk fint. Klokken 15.30 kastet vi loss, tok farvel av våre venner fra Bergen og Benny og Elisabeth fra Sverige (av dem fikk vi en lycko nøt, som skal ligge i båten). Vi kjørte ut til ”flat’en” og ventet på Piloten. De blir kjørt ut av en losbåt. Det er lokale menn som jobber på et eller annet vis med kanalen. De er de som regisserer transitten og forteller oss når vi skal slippe eller dra inn tauene. Hyggelige karer. Når vi nærmet oss første slusen fikk vi vente på Prins Henrik (danske seilbåten) og katamaranen som også skulle gjennom med oss, pluss at det skulle et svært fartøy foran oss i slusen.  Prins Henriks lille påhengsmotor hadde blitt skylt over av bølger av saltvann to ganger bare på den lille strekningen. Båten deres var meget overlastet med 4linehållere, 1 kaptein og en pilot. Stakkars lille båt! Sen viste det seg i tillegg at de var alt for små til å ha linen opp til sluseveggen, festene deres ville ikke holde, så de ble tauet til oss og vi tok linen opp til veggen. Så for å være helt ærlig ble det som en svær fender for oss med masse besetning som ikke gjorde mye. På andre siden fikk vi katamaranen. Plutselig var altså vi i midten.  Bjørn og Lennart sto i baugen og Geir og jeg tok akterlinen. Den er litt tyngre så den sikret vi rundt vinsjen.

Når man nærmer seg første slus kommer mennene som skal holde linen på land og kaster en ”monkey fist” til oss. Det er en tynn line med en ball på enden. I den binder vi fast vårt tau og på signal fra Piloten kaster vi alt uti vannet og mennene drar tauet opp på land og fester det rundt en betongklump. Sen er det vår jobb at stamme inn i takt med at vannet kommer inn og båten går oppvover. Sen når vi kommet opp til den høyden vi skal løsner mannen på land tauet igjen og vi drar inn. Men denne gangen sitter lille tauet fortsatt fast, så det ser ut som han er ute og går med hunden, fast det er vår båt. Pilot gir signal og vi kaster ut tauet og mannen drar i det lille tauet og får opp vårt svære til slus siden. Vanskeligere enn sånn er det ikke.

Første dagen gikk vi gjennom ca kl18 og da er det tre sluser. Etter det løsnet vi tauene som hold oss sammen og kjørte ut i Gatun Lake, en ferskvannssjø som sammenlinker slusene på Caribien siden med de på Pacific siden. Vi kjørte til samme stede som vi gjort med Aquarius og bandt fast i den samme mega boyen.  Piloten blir henta av Losbåten. Sen er det på tide å spise. Maten har jeg begynt å lage i siste slusene, kjøttgryte med poteter og salat.  Vi sitter oppe og spiser, drikker litt godt og Lennart spiler gitar til klokken blir 01.

Neste dag står vi opp 06.30 og spiser frokost. En ny Pilot blir kjørt ut til oss og vi setter full fart mot Pacific J Vi små båter kjører en snarvei som heter Banana Cut. Det er også en gravd kanal som slingrer seg mellom jungelkledde små øyer og går over ”åpent” vann. Vi kikket febrilt etter krokodiller, men så ingen denne gangen heller L  Det skal være masse av dem i Gatun Lake men de er tydeligvis ikke oppdratt til å showe for turistene.  Mange av guttene i Prins Henrik tok dog ett morgen dopp! Det turte ikke vi, spesielt ikke da Piloten dagen før sa at det absolutt ikke var lurt. Så svingte vi kraftig venstre og var i samme kanal som de ”store gutta”. Man føler seg virkelig liten når man møter et svært lastefartøy i kanalen, det er ikke så veldig mye plass der. Vi hadde kjempe fint vær, solen skinte og det er ikke mye å gjøre på strekningen over Gatun Lake, mer enn å skravle og drikke kalde drikker og spise snaks. Hvis jeg ikke husker helt feil er det ca 25nm over sjøen og man blir sagt at man må klare holde 8knop, men det trenger man ikke. Vi måtte slakke gassen mange ganger ellers ville vi komme fram til slusene for tidlig. Jeg bestemte meg for at vi skulle prøve rekke å spise før vi gikk inn i siste slusene. Vi måtte jo uansett vente litt på Prins Henrik. Men når jeg satt fram lunsjen kom de gitt. De hadde seilet hele sjøen og klart å holde jevne skritt med oss, imponerende. Så var det da på tide å binde oss sammen igjen og kjøre mot slusene. Nå skulle vi nedover og da er det enda viktigere at man er med, for setter seg et tau fast og vannet fortsetter å forsvinne skjønner dere at det fort kan bli veldig dumt. Jeg hadde trodd at det skulle gå ganske fort ned, med et lite sug i magen, men slik var det ikke. Også her gikk det rolig og kontrollert til. Først var det en slus, sen kjørte vi over en liten sjø og sen var det de berømte Miraflores slusene, de som er innkjørsporten til The Pacific J Det sto masse turister og tok bilder ved Miraflores slusene og vi kunne kjenne strømningene som ble når ferskvannet fra sjøen blandet seg med saltvannet fra Stille Havet, coolt! Nå var vi endelig der!! Alle klappet og ropte. Piloten ble hentet da vi knytet av tauene som holdt båtene sammen og vi var ”on our own”. Når vi kjørte under en av Amerikaner bruene spratt vi champagnen! Alt hadde gått som smort og nå var vi inne på 2. Kapittel av reisen vår. Store takk ble sagt til Bjørn og Lennart når vi satte de av på marinaen, for å ta bussen til Colon igjen.  De var enige i at det er lurt å være med en annen båt en gang før man går gjennom med sin egen. På gjensyn! Vi kjørte bort til flamenco ankringsplass utenfor Panama City, som nå reiste seg som den storby den er over vannet. Nå kunne vi feire Geirs bursdag! Det ble baklengs middag der vi begynte med en grädd tårta jeg laget og sen ble det middag, rom og Simsons. (Takk Anders og Anita for at dere sa ifra, Geir hadde ingen planer på å fortelle oss nemlig).

Masse klemmer

Therese, Helge og Geir