Hanavave, Fatu Hiva

With the wind in Coquelicot
Therese Molander / Helge Larsen
Tue 12 May 2009 08:14
10:06.22S 138:52.33W

 

Hi friends!

Fatu Hiva! It's the island of adjectives: gorgeous, beautiful, green, breathtaking, friendly, high...and I could continue. This must be as close to paradise you can come? We have been on Fatu Hiva for 5days and could easily stay 5 more, but we want to go to Hiva Oa to do all the paperwork and buy some vegetable.

 

First when we approached the anchorage you can't believe your eyes. It's located right between three step, palm tree and green covered dramatic mountainsides and one of the rocks look just like a face. The water is deep blue and warm, 29 degrees Celsius.

 

First it was a little bit hard to find a good spot to drop the anchor but a friendly French guy helped us. Our first landfall in paradise was funny. It was strange to walk again so we took a short trip trough the village and said hello to everybody. Now our .Hola! is for no use, we have to say -Bonjour! All people we met said hello and smiled. The village was just as breathtaking as the anchorage. Nice small houses with gardens full of fruit trees and chickens, pigs, dogs and cats. On this trip we saw the giant orange for the first time, but it wasn't a gigantic orange, it was a Pommpelmos. It taste much like grapefruit but is much sweeter, DELISIUS!!!!!

 

Our first nigh was scary with a lot of heavy gusts coming down the hillsides, two boats dragged. One of them a catamaran hit us. We were up and awake, 02.00 (at night), to take down the bimini when we saw the catamaran come sideways toward us. It was good because then we could soften the hit a lot, no total but a little bit. When they took up their anchor it got stuck in our anchor chain so we were pushed together for maybe 10-15minutes before they came loose. Everybody was ok but chocked. Coquelicot was fine, she's strong and our anchor was still firmly buried in the sand. Even the catamaran didn't get many scratches, so we were al lucky after all.

 

The second day we took on our hiking boots and hiked up to a beautiful waterfall. The way there was stunning. Al the time green forest full of fruits, high mountainsides, houses with working women and landscapes made for fairytales. High peaks, valleys, clouds covering the highest peaks and the smell and sound of sub tropic forest! We are in paradise!! When we came to the waterfall another beautiful sight came to our eyes. A high small drop. not much water coming down but it was high and wide and continues for ever. We sat on some rocks eating our lunch, oranges that we changed with a woman on the way for nail polish. The air was cool and we had a smile on our lips and in our mind! Later that day the Aranui came. That's a boat that brings supplies to all islands in French Polynesia, but it's also a cruise ship. Actually it's 50/50 and that is literally..half the boat is cargo like with to cranes, the other half looks like a cruise ship with swimming pool and cabins with balcony. It comes to Fatu Hiva once a month and the girls of the village dances traditional dance for the tourists. They also had a market of handcrafts, so we bought a bowl and a facemask before al the tourists came :)

 

With a good feeling in our legs we decided to walk to the other village the next day, Omoa! We started at 08.00, which was a little bit too late because it got really hot. It was a nice but hard trip, especially for my feet, which are blistered now, shoes what is that :) First we just walked up, up, UP for 3hours!!! But it's worth the sweat and with so many breaks and picture stops we made there is not necessary to tell you the landscape was...yes you know unbelievable!! Imagine green mountains, a smell of rain, sun and vegetation, hear the birds sing and the flies buzzing. Imagine the ocean as a blue glittering mirror as long as you can see and a deep vally going from light green to dark forest green. The further up we came smaller Coquelicot became, lying there protected by walls of green! Lovely!!!

After three hours and with my shoes in my hand we came up to the peak, in the same altitude as the clouds, and stopped for lunch. After that it was downhill for another 2,5hours. On this side of the island the nature is a little bit different, we recognized other types of trees for example. When we saw the village we were so happy. It is so nice! A small village, much like Hanavave, located in a valley next to the ocean. Omoas church is beautiful. It looks just like the ones you have for Christmas, the ones you wind up. We almost walked around it to check if it had a big wind up button. But our legs were sore, and we needed to find a way to get back to the boat. After a lot of looking and turning down an offer of 6000 local money we hitch hiked with a family that just been visiting friends in Omoa. We joined them in their traditional dugout with side support. As payment we gave them some wine and fishing hooks.

 

Then the third day ANIMA came, Martin and Paco. It was a happy reunion from Galapagos and we had dinner in Coquelicot! On Sunday it was a big important soccer game, between Hiva Oa and Fatu Hiva. The whole village was there plus some supporters for the other team. First it was a children’s game and then the big guys played. They had cake and filled baguettes, drinks and frozen lemonade for sale and it was a happy family day feeling in the air.

 

Today we just chilled out, sunbathing and washed some clothes is the tap by the dock. After sunset we were invited to ANIMA on dinner and after that Martin played the guitar. Around midnight Helge and I took up our anchor, and now we are heading for Hiva Oa under a dark sky full of shining stars. It was sad to leave Fatu HIva....but she gave promise of more beautiful places in this oasis of "Landfalls of paradise".

 

Best

Therese and Helge

 

 

 

 

And now in Norwegian...

 

 

 

Kaoha venner!

Som dere vet har vi fått fast mark under beina, men hva dere kanskje ikke vet er t vi er i Paradis! Og denne gangen MÅ det være paradis!

Vi ankom Fatu Hiva om morgenen 7. Mai og ble forelsket i øya med en gang. Landskapet som tok oss i mot, ette bare  sett hav i 27 dager, sparte ikke på sinn skjønnhet. Her bogner det av frukttreer, palmer og andre grønne vekster og treer. Hele øya er som en grønn oase mitt ute i havet.  Det er så mye frukt at mye av det bare faller til marken og forsvinner. Det er appelsiner, bananer, lime, papaya, mango, fiken, guava og en kjempe god frukt som heter pompelmos. Det er en type grapefrukt men den er mye søtere.

Våre venner Rasa og Egoi var ikke her når vi kom, de dro kl 07 og vi kom kl 10. Men de har lovt å komme å hilse på i Norge en dag :)

Mens vi holdt på å legge ut ankeret kom en mann kjørendes i sin jolle.  Han lurte på om vi kjente til bukten. Sen fikk vi mange bre tips om hvor vi burde ankre opp. Han het Eric og seila jorden rundt med sin familie, kone og to døtre. Vi traff de senere igjen over en rom og fikk masse kjempe bra tips og informasjon om øyene her i Marquesas om hvor det var bra og hvor det ikke var bra å dra. Håper vi treffer de igjen, det gjør vi sikkert.

Så tok vi jolla inn til byen. SÅ FLOTT! Det var en betong brygge der vi la til med jolla og de første skrittene vi tok var nesten som å gå på skyer. Beina visste hva de skulle gjøre med hjernen var usikker. Folk smilte og hilste. Våre –Hola! Ble besvart med –Bonjour! Og vi fikk bekreftet at vi nå er i Fransk Polynesia!! Folket ser ut som polynesiere, det vil si en blandning mellom asiater og indianer med sort hår, kraftige kompakte og muskuløse kropper. Kvinnene er i god stand, runde og blide :)

Jeg vet ikke hvordan man forklarer paradis, men tenk dere en dal omringet med høye, bratte, skydekte og grønne fjell. En gate som kantes av hus med hager vi hjemme bare drømmer om fulle med frukttreer og blomster i alle farger. Helge og jeg gikk en kort tur første dagen, tok av på en sidevei og gikk opp i dalen. Vi var omringet av frodig subtropisk skog. Vi kunne lukte reinet og friskheten.  Luften var klar og ren. Etter hvert begynte beina å dirre og vi tenkte det var nok for første dag. Vi sovna tidlig første natten mens det blåste noe forferdlig.

Klokken 02 på natten gikk Helge opp for å ta ned solbeskyttelsen ute, så den ikke slukke blåse i stykker. Jeg gikk også opp og ”gastene” (sterk vind) kom vidende ned fjellveggene og røket i alt. Så sa Helge – Den katamaranen dregger! –Og fort går det, sa jeg. Jeg fikk på meg bikinien som hang på rekka, Helge rakk ikke få på seg noe. Vi løp fram på dekk og klarte så hvitt lindrer braket som kom når katamaranen sideveis slo in i baugen på Coquelicot.  Braaak! Så sto kaptein fra katamaranen der som et spørsmålstegn, som om han lurte på hvorfor jeg var så nærme. – Dere dregger fikk jeg fram mens Helge, iført bare Adamsdrakta, og jeg hold mot båten hans.  Da våknet han og på to sek var alle fire i mannskapet på dekk. Gastene kom og alle 6 holdt i så godt vi kunne. De løp etter fendre, motoren kom på og ankeret var på vei opp.  Men så ropte kaptein – Stopp! Deres anker hadde satt seg fast i vår ankerkjetting. Eric, fra dagen før, kom med jolla si. Han lurte på hvofor vi var sammen så lenge. Det vi ikke visste da var at en annen seilbåt akkurat hadde dregga ned på hans båt. Det var derfor han var våken. Etter hvert kom katamaranen løs og de kjørte ut. Sen sirkulerte de helt til klokken 06 om morgenen før de kjørte inn og ankret igjen. De kom over og ville vite hvordan det var med Coquelicot og de var så flaue og lei seg for det som hendt. Men for vår del var det ingen skade skjedd, vårt anker satt til og med like fint, selv om vi hatt både oss og dem på det. Det vi lurte på var hvordan deres båt hadde det. Vi er jo tross alt veldig harde.  De hadde fått noen riper og fenderlisten var sprukken pluss at et av kryssholta hadde knekket. Men alt i alt var de heldige. Etter den natten har det ikke blåst als så mye og vi har endelig sovet hele netter igjen.

 

Dagen der på pakket vi niste og gikk på tur, mål, fossefallet! Det var en flott vei. Først gikk vi lang hovedveien (den ene veien) sen vek vi av inn på en liten vei, og sen inn på en skogsvei. Heletiden ble veien mindre og mindre. Til slutt gikk vi oppover på steiner i skogen. På marken lå det mango å spise. Fossefallet var magnifikt! Det var ikke så mye vann som kom ned men det var høyt og brett. Vi satte oss på en stein og nøyt utsikten pluss nybakt brød og appelsiner vi byttet til oss av en dame langs veien. Vi fikk 5 appelsiner og fem lime og hun fikk neglelakk, en hårklemme og lipgloss. Aldri har en appelsin smakt så nydelig!

Fulle av energi og opplevelseslyst tok vi på vandrekjengene neste dag også, mål, andre byen på øya, Omoa.  Vi gikk samme vei som dagen før til og begynne med sen gikk veien opp, opp, OPP, i 3timer!!! Ingen skygge bare grusvei oppover i fjellet, bratt! Utsikten var helt fantastisk, men det var hardt jobb. På ene siden hadde vi et glitrende hav der Coquelicot lå som en liten prikk ende mellom fjellsidene og på andre siden lå dalgangen og de høye skydekte fjellene.  Vi fikk en følelse av Stryn-Alpene-New Zeeland! Etter tre timer kom vi til toppen og gikk langs passet som sammenlinker byene. Der på toppen i skyggen av et kjempe tre hadde vi lunsj. Sen bar det av nedover, og da bare nedover i 2,5time. Vi stoppet noen ganger og gjorde andre bevegelser, og et stykke jogget vi, bare for å få forandring  :)

Så så vi byen langt der nede i dalgangen. Når vi kom til Fatu Hiva var det første vi la merke til de høye fjellspirene som reser seg høyt over vannet. Takket være disse spirene og det de assosierte til ble bukten kalt Baie des Verges som betyr ”bay of penises” men dette navn likte ikke misjonærene så de la til en ”i” til Baie des Vierges som betyr ”bay of virgins”. Disse spektakulære pelene står som en kulisse bak Omoa og hele synet er sagolikt. Mitt i byen står den flotte kirken. Den ser akkurat ut som de vi har til pynt på jul, de man kan dra opp. Helge og jeg måtte nesten gå bak kirken bare for å se at de ikke var en stor skrue der, hehe!

Dessverre var vi alt for slitne for at riktig sette pris på byen når vi endelig var der. Alt vi ønsket var å spise noe og prøve finne transport tilbake til Hanavave for gnagsåret som kom bare 30min in på gå turen var nå stygge sår. Først spurte vi noen fiskemenn som kom inn men de var ikke sugne. De hjalp oss allikevel, for de sa at vi kunne sitte ned å vente så skulle en mann kjøre hjem til Hanavave en time senere. Så vi satt oss i skyggen og plugget på fransken vår. Turen tilbake til Coquelicot gikk i en tradisjonell trekano med side støtte.  Som betalig ville mannen ha fiskekroker. Vi gav han det og litt vin til kona hans. Det var en annen man i Omoa som kunne kjøre oss, men han skulle ha 6000fcp  (franc cours pacifique) som er ca480nok…tror ikke det, for en båttur som tar 10min. Vi var heldige som fant en hyggelig kar. En liten uros sky lå enda over oss. Det hadde ikke med turen å gjøre men den franske kystvakningsbåten (Gendarmerie) som kjørte fram og tilbake på øye. Vi så den først fra oppe i fjellene, sen var den i Omoa og sen følget den oss til Hanavave. Og vi som ikke sjekket inn. Den lokale politimannen kunne jo ha sladra? En amerikaner var over til oss og sa at vi ikke må si at vi kommer fra Galapagos uten at vi kommer fra Hiva Oa, men da hadde vi allerede snakket med en gammel man, og dramatiske som vi er tenkte vi at kanskje den gamle mannen sladret og sen at politimannen sendt etter Gendarmerie? Den samme amerikaneren ble vår private spion da vi gikk i land i Hanavave. Vi hadde ingen planer om å dra ut til Coquelicot så lenge de var i bukta. Så Helge og jeg kjøpte med oss piknik og gikk opp på en kolle med utsikt over byen og havnen og spiste kjeks med ost, og hadde det toppen til kysten var klar.

På søndagen var ANIMA på plass i bukten, det var et kjært gjensyn av Martin og Paco, som vi spendte mye tid sammen med i Galapagos.  Deres overfart hadde tatt tre uker og Paco hadde vært sjøsyk hele veien, og gått ned ca 8kilo i vekt! Stakkars mann! Men sterkt å klare overfarten, da han aldri hadde seila før!
Helge og jeg hadde egentlig planer om å gå i kirken på søndag morgen, men vi var alt for trøtte. Vi sto heller opp mer i tid for fotballkampen som spiltes kl 11. Det var en ligakamp mellom Fatu Hiva og Hiva Oa, en viktig kamp skjønte vi da det var ordnet med servering fra to bord og gjestlaget hadde med egne supportere.  Det var en super koselig dag med musikk, heier rop og familie fest følelse. På kvelden hadde vi Paco og Martin over på vin og pai med kjeks og ost.

Mandag gikk mest åt til å ta oppvask, fikse trekk til liv flåten og finne hullet i jolla (den ser trist ut om dagen). På ettermiddagen dro vi inn til land og gjorde kles vasken i springen på brygga. I solnedgangen var vi invitert til ANIMA på middag og etterpå spilte Martin gitar og vi sang.  Jeg prøvde meg også på å spille men Martin er en riktig gitarhero, så det var ikke gøy ;)  

Klokken 23.30 takket vi for oss og dro hjem. Klokken 00.00 tok vi opp ankeret, og nå er vi på vei mot Hiva Oa, for å sjekke inn og for å kjøpe kjøtt, ost og grønnsaker. Vi tror turen tar ca 9timer, vi så øya allerede fra ankringsplassen på Fatu Hiva. Deilig at det ikke er så lange seilaser nå på en stund. Vi kjører motor for vinden er rett i snuta. Helge sover, jeg har vakt. Føler meg trøtt, men har jo reisebrevet å fokusere på. Blir spennende å komme fram i morra. Hiva Oa er litt mer storby sier de. Tror vi bare blir en dag???

Er lit sørgelig å si farvel til Fatu Hiva..kommer vi komme tilbake? Fem dager var ikke nok for et så fint sted. Men hun har også gitt tro og håp om at det finnes mange paradis å besøke her i ”paradisenes rike”.

 

Masse klemmer fra oss i svarte natten!

 

 

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image

JPEG image