Tupbak, første møtet med Kuna Indianene
With the wind in Coquelicot
Therese Molander / Helge Larsen
Fri 23 Jan 2009 03:12
|
09:00.00N 77:45.65W
Our first meeting with the Kuna Indians.
After I wrote last time we didn't made it to the
village because heavy showers from mother Earth! We had a relaxing day on the
boat instead! But yesterday we tok our dingi to the small village. When we
approached the cementdock Helge said -I wounder what these wooden cages are for?
And you know what!! I know the answer :) Normally has Helge much more knowledge
then me because he reads more i advanced, but this time I know tihi!! They are
for the pigs. Kunas have their pigs in "selfcleaning" cages over the water,
smart!
After just a few steps into this other world where
children were playing, men sat in groups talking and women in traditional
clothing walked back and forth, we heard a voice -Hola, hello! And this old man
came out of a hut, made of bambu, like all houses in the village. We asked him
if we could walk up to the mast on the top of the island, and he asked if we had
asked the chief? We followed him to a hut with a hammoc hanging over the
sandfloor. Then we heard a mans voice but we coulden't see who was talking
because of a pice of fabric. I puklled it aside and there we saw this old little
man with a beige golfing hat. He was friendly and after paying him 2$ each we
were free to do our walk. But we neede a guide. The grandchild of our new friend
could take us, and of we went. He walked quick and it felt good to be moving
again, up, up, up!! Puh! Sitting on the boat doesn't give you a athletscondition
;) On the top we became comfused....where is the stunning view the book told us
about. And then we thought about the mast, aha! So we climed up the rusty
ladder, up the mast, and there it was THE VIEW!!! It was beautiful. On the wa
ydown to the village we saw a monkey and a frog. The old man said we walked fast
and then he said -And now?You go back to the yaht.....Was this a question or an
order? We coulden't say. So we said thank you and walked to our dinig. When we
were sitting on the dock I took a picture of the group pf people who were
gatterd around a boat ful of fish. You are not alowed to take pictures of the
Kuna Indians, or they want 1$ of you if you do. They came up with this idea when
they saw a postcard of them self i Panama for 1$. I didn't think anyone saw me,
but Helge said that children started to dance and wawe. After some minutes a man
came out on the dock and gave us a sign that he wanted us to leave...so, we tok
our dingie out to Coquelicot. Hmm we are comfused, they seem to be happy that
ypu are there but we shouldent come to close!
Hopfully we wil meet more welcoming Kunas down the
road!
God night!!
Therese and Helge
And now in Norwegian
Hei venner!!
Nå sal jeg fortelle om vårt først emøte med Kuna
Indianene. Etter jeg skrev forrige gang kom vi oss ikke til byen som jeg skrev.
Det regnet for mye, så vi hadde en koselig dag på båten med kortspill og
boklesing. Men sen, igår tok vi jolla bort til landsbyen og for en gang skyll
hehe kunne jeg svare på et spørsmål :) Helge pleier altid å leste nøye på om
stedene vi drar så han er litt av en reseleder hehe. Men denne gangen hadde jeg
også lest. Helge kurte på hva de burene ute i vannet kunne være. Det er for
grisene svarte jeg. Kuna indianene har selvrensende burer til grisnen sine. Allt
"forsvinner" bare ned i vannet og blir borte! Enkelt og greit! Lurer på om
menneskenes doer virker på samme måte?? Vi fortlyde jolla ved betongbrygga og
gikk in i byen. Det var som å gå mange år tilbake i tid. Det var hydder av bambu
og rundt omkring sprang barn som lekte, men satt i grupper og leste og damer i
tradisjonelle klær gikk fram og tilbake i gatene, bærendes på et barn eller en
kjele eller håndarbeid.Vi hadde ikke gått langt før vi hørte noen rope -Hola,
Hello! fra en av hyddene. En gammel man kom ut! Han snakket engelsk og lurte på
hva vi ville. Vi sa at vi gjerne ville gå opp til masten på toppen av fjelle og
han spurte om vi hadde spurt Sjefen? Det hadde vi ikke!Så mannen følgte oss til
en bambuhydde der en hengekøye hang under palmeblad taket. Bak der kunne vi høre
en stemme men vi kunne ikke se den som snakket pga et tøystykke som hang forran.
Jeg dro tøystykket til side og der lå en gammel man i hengekøya, med et stort
smil på leppene. Etter å ha betalt han 2$ per person var vi frie til å gå opp
til tårnet. Vi takket, tok i hånd og gikk. Han måtte vært en av de tre sailasene
som jeg skrev om sist gang, tenk om han var den øverste? Som guide fikk vi med
oss mannens barnebarn. Han var på semester her og bodde egentlig i Panama. Det
var en sprek 15åring, må jeg si mer+ Og vi er nå for soffede seilerfolk hehe,
det føltes som han løp opp fjelle gjennom jungeln. Det gikk opp opp opp, men
jøss så deilig det var å bevege seg igjen. Vi nøyt i fulle drag, både av
bevegelsen men også av den underbare følelsen av å være i en jungel
igjen.
Vel oppe ble vi først skuffa, hvor var utsikten de
skrøyt om i boka? Så, nesten på likt, så vi mot masten. Jeg spurte Oransj
(guttens navn) hvis det var ok, og han sa ikke imot, Helge tok tag i stigen
og svingte seg opp, jeg sto kvar på marken, meget skeptisk til alle
strømledninger som hang og slag. -Syns du jeg skal gå opp spurte jeg helge. Nei,
jeg tror ikke du tørr, sa han. Og med et, var jeg oppe i stigen. Det var høyt og
når jeg kom over tretuppene ble det enda mer skummelt. Helge var allerede nesten
i toppen han, men jeg syns vinden gjorde dette litt spennende, men da så jeg
UTSIKTEN WOW!! Her var den!! Det ble noen bra bilder der oppe og sen satte vi
kurs ned over igjen. På vei ned så vi en liten Herr Milsson ape og en guk sort
frosk. Jeg tok noen snik bilder av byen på vei ned. Man får nemlig ikke ta
bilder av Kuna indianene, eller rettere sagt da vil de ha 1$. De starta denne
tradisjonen da de så postkort av seg selv bli solgt for 1$ i Panama City. Jeg
syns jo at det er en tullete ting, for det kommer vel an på hvordan bilde blir
tatt., Selvfølgelig stapper man ikke kameran rett i tryne på folk, man spør vel
først. Jeg mener vi fikk ikke betalt da alle Peruanske skolelever tok bilde
av oss i Peru...kanskje dette er en dårlig sammeligning, jaja! Når vi kom
tilbake til den gamle mannens hydde, som også denne hade sandgulv sa han at vi
gått fort og sen sa han -og nå skal dere tilbake til båten..Her vet vi ikke om
dette var et spørsmål eller en påstand! Vi spurte om å kjøpe brød, men det var
slutt, sen spurte vi om vi kunne se grisenen men det kunne vi ikke. Vi takket
for oss! Vi satt en stund på brygga og jeg tok et bilde på en grupp mennesker
som sto samlet rundt en uthugga kano med fisk. Barna hadde tydligvis sett meg
for de begynte å danse. Helge syns det var unødvendig av meg, hmmm sa jeg!
Etterhver når vi satt der og bare kikket kom en han og hyttet med armen, som om
han ville vi skulle dra. Sen kom han fram til oss og smilte, men han gikk ikke
forren vi hadde reist oss, satt oss i jolla og kjørte avgårde. Vi
er komfunderade om detta folk. Det er precis som de sier -Kul at dere er
her, men kom ikke for nær. Det er synd og kjedlig, men de har kanskje dårlig
erfaring med turister? Vi diskuterte litt om dette. Kan det være at de vil ha
sine liv for seg selv? Viser vi folket hva de ikke har, skaper vi behov som ikke
kan dekkes? Spørsmålene lever videre, men vi har fortsatt kang tid i gjen i Kuna
Yala så vi får prøve finne ut av det.
Vi har planer om å dra videre i morra hvis være
tillater oss!
Masse klemmer fra Therese og
Helge
|
