16:37.02S 151:31.73W

Hei J

Vi tar tak i tråden der vi slapp den sist; Når vi skulle ut og utforske Taha’a.

At vi befinner oss i et postkort landskap slår oss hver dag. Vi stikker hode opp av luka og sier – Wow! Her er vi virkelige mitt i herligheten. Foran oss er det en liten motu (øy) som består av sand, palmer, en hytte og litt fiskeredskap.

Så vi tok jolla inn, men det første vi så var et skilt ”PRIVÉ”. Men i Fransk Polynesia har de en lov som sier at en øy kan være privat, men ikke strendene J Jeg turte allikevel ikke gå i land for gartneren kikka på oss, så vi bandt fast jolla i et tau ute i vannet og bada fra stranden fra vannet J Så tok vi oss en runde inn i en av fjordene og så et hotellignende område like ved vannet så vi kjørte dit.  Der ble vi møtt av Sabrina. Hun fortalte oss at dette var et hotell/butikk/perle farm som ble drevet av hele familien. Alle bodde på Motu Pearl Farm’s område og kallet det derfor family village. Hun var kjempe hyggelig og snakket kjempe bra engelsk. Hun fortalte også at man har syv år obligatorisk engelsk undervisning her! Det er bra. Hun skulle reise til Tokyo neste dag og var kjempe spendt. I butikken deres solgte de hennes CD. Hun var sangerinne og berømt i Fransk Polynesia, eller – In the islands, som hun sa. Hennes man lagde smykker av perlene de høstet fra familiens perlefarm. Østersene hang på 10 meters dybde rett foran family villagen, så det var virkelig lokal buisness. Han var super dyktig. Smykkene var en blandning ev lær, bein, skjell og selvfølgelig perler, rå stilige ting. Det var så gøy å se noe annet enn de vanlige smykkene folk lager, disse var virkelig moderne og med i tiden. Smykkene skulle med til Tokyo og jeg tror virkeig de selger stort der!  

Neste dag (13.aug) tok vi Coquelicot og kjørte videre rundt øya (innenfor revet) til vi fikk vinden inn fra siden og kunne seile. Deilig å stenge av motoren! Vi seilte og ankret opp utenfor en kul resort med bungalower over vannet. De flyr en del av gjestene sine inn med helikopter fra Bora Bora så det er ganske eksklusivt.. Pris pr døgn fra kr 6400 pr bungalow. Vi ankret på 7 meter og tradisjon tro dykket Helge ned for å se at ankeret satt seg fint i sanden. Vi hoppet rett i jolla og ville finne et sted som blir kalt Coral Garden.  Vi spurte nabobåten om de visste hvor det var og de sa at det var fantastisk. De smilte fra øre til øre, de hadde akkurat vært der. Det er en kanal som går mellom noen øyer rett ved ressorten. 

Vi dro jolla opp på land og gikk over til andre siden med snorklingsutstyret. Når vi gikk der og kikket ned på vannet så det ikke spesielt kult ut, så helt vanlig ut, til og med som om koralene var brune. Jeg var litt nervøs fordi vi har hørt så mye bra om dette stedet, at det skal være sååå fantastisk, så forventingene var høye. Vi kommer oss uti.. Snorkel, svømmeføtter, en fot ut i, neste … epler og pærer henger på trærne når de blir modne faller de ned 1, 2, 3 og så er vi under!  - WOW!!! Utrolig kult!!!!!! 1-2 meter dypt og masse koraller i alle forskjellige farger!! Og masse forskjellige fisk!!! Vi svømmer som i labyrinter og overalt er det koraller med masse farger. Vi har aldri sett så mange forskjellige fisk på så liten yte før. Vi ser på hverandre lyriske i blikket. Det er kjempe strømt i kanalen så man flyter med og styrer unna for koraller. Vil man stoppe får man snu og svømme mot strømmen. Da kommer det nysgjerrige fisker helt opp i maska og man føler hvordan de er framme og ”smaker” på enn. På noen steder er det sand så man kan stå opp men strømmen gjør det vanskelig da overkroppen dras med strømmen på overflaten, bare å lene seg tilbake og ”enjoy the ride” (nyte)!! Vi tok en avstikker fra hovedkanalen og der var det om mulig enda finere koraller i lilla, rosa, gul, blå og grønn. Rundt oss var det fisk i regnbuens alle farger og størrelser.   Mange andre steder har mye av korallene hatt samme farge og da har dessverre brun vært en vanlig farge. Folk sier at mye av korallene døde for noen år siden da det var El Niño år og temperaturene i havet steg en halv grad eller noe. Det får en å skjønne hvor ømfintlige de er. "Se men ikke røre".

Helge pekte på noe bak et stort korallhode. Jeg svømte fram og der var en kjempe stor fisk. Den så litt forvirret ut og når den kom svømmende mot meg ble jeg redd og skremte den dessverre.  Plutselig var det så grunt at vi ikke kunne svømme mer uten å skrape magen i bunn, da sto vi opp, med vann til litt opp på leggen haha. Der så vi at vi ikke kunne komme ut igjen hvis vi ikke skulle svømme mot strømmen samme vei vi kom og det ville bli vanskelig uten å komme bort i korallene. Da kom jeg på den briljante ideen at vi kunne gå opp på land og ta det fra begynnelsen igjen! Helge var ikke vanskelig å få med. Så som to småunger på Liseberg sprang vi, med svømmeføtter og maske i hånde, langs vannet til der kanalen startet – Jag vill åka mera!!!!

På neste runde var Helge litt foran meg, jeg hadde nemlig sett noe som fanget oppmerksomheten min. En gul anemone liksom gjemt inne i en knall rosa strømpe med sort/gule småfisk. Der lå jeg på rygg ok kjempet mot strømmen for å prøve å ta bilde, så snur jeg på meg og ser rett inn i øynene på en KJEMPE svær murene!!! Jeg lover dere jeg var kvikk derifra, men bare for å rope på Helge –Helge det er en murene her, på størrelse med en mindre hai! Han holdt med, det var uten tvil den største murenen han sett. Den lå der i sin hule og så ekkel ut imens en liten fisk svømte inn og ut av munnen dens. Tøff liten fisk.

Kalde og stappfulle med intrykk gikk vi opp av vannet overbevist om at dette definitivt ikke var første og sist gang. Vi kommer kanskje til og med, hvis været tillater, kjøre tilbake hit når Anne-Lene kommer så at hun også får oppleve dette helt utrolig sted?!  

På natten blåste det opp og vi sov ikke mye fra 03 til morran. Det bølget og hulte i masten. Vi gjorde alt klart hvis vi ville bli nødt til å dra, la fram jakker, redningsvester, strobelamper og ”man over bord” alarmene våre. Så holdt vi koll på naboene så at de ikke dregget ned på oss. På morran dro de andre av sted men vi ble… det var jo perfekt kite vær! Helge dykket ned på ankeret igjen, for under natten hadde vi dreid 180grader. Ankeret satt perfekt, helt nedgravd i sanden og kjettingen lå bare langs sandbunn uten å skrape mot noen koraller. Vi kunne trygt forlate Coquelicot for en stund.

Ettersom jeg ikke føler meg helt hundre etter dengue feberen ble jeg første medhjelper og fotograf. Helge derimot var tagget til maks. Det bølget fortsatt og blåste ”hatter og høy” som dere sier i Norge, hvilket betyr MYE, men Helge var bestemt og når kiten var i luften dro han av gårde i rekord fart.  Jeg hadde fullt jobb med å styre og kjøre jolla i bølgene pluss ta bilder og video. Noen ganger henta jeg brettet for Helge, men ellers klarte han seg superbt alene.  Det ble noen fine bilder av han kitende med BoraBora i bakgrunnen, nice!

Litt lett forslott (da han trynet på brettet noen ganger i bølgene) og sliten men veldig blid plukket jeg Helge opp i jollen og vi kjørte til Coquelicot. Der var det snabb skifte av klær og så opp med ankeret og motoren i full gass mot nærmeste fjord for le, værmeldingen sa mer vind til kvelden/natten.

 Nå sitter vi her mette og blide med lite godt i glassene og tenker at vi har det alt veldig bra!

 Masse klemmer

Therese og Helge