Kaoha venner!

Som dere vet har vi fått fast mark under beina, men hva dere kanskje ikke vet er t vi er i Paradis! Og denne gangen MÅ det være paradis!

Vi ankom Fatu Hiva om morgenen 7. Mai og ble forelsket i øya med en gang. Landskapet som tok oss i mot, ette bare  sett hav i 27 dager, sparte ikke på sinn skjønnhet. Her bogner det av frukttreer, palmer og andre grønne vekster og treer. Hele øya er som en grønn oase mitt ute i havet.  Det er så mye frukt at mye av det bare faller til marken og forsvinner. Det er appelsiner, bananer, lime, papaya, mango, fiken, guava og en kjempe god frukt som heter pompelmos. Det er en type grapefrukt men den er mye søtere.

Våre venner Rasa og Egoi var ikke her når vi kom, de dro kl 07 og vi kom kl 10. Men de har lovt å komme å hilse på i Norge en dag :)

Mens vi holdt på å legge ut ankeret kom en mann kjørendes i sin jolle.  Han lurte på om vi kjente til bukten. Sen fikk vi mange bre tips om hvor vi burde ankre opp. Han het Eric og seila jorden rundt med sin familie, kone og to døtre. Vi traff de senere igjen over en rom og fikk masse kjempe bra tips og informasjon om øyene her i Marquesas om hvor det var bra og hvor det ikke var bra å dra. Håper vi treffer de igjen, det gjør vi sikkert.

Så tok vi jolla inn til byen. SÅ FLOTT! Det var en betong brygge der vi la til med jolla og de første skrittene vi tok var nesten som å gå på skyer. Beina visste hva de skulle gjøre med hjernen var usikker. Folk smilte og hilste. Våre –Hola! Ble besvart med –Bonjour! Og vi fikk bekreftet at vi nå er i Fransk Polynesia!! Folket ser ut som polynesiere, det vil si en blandning mellom asiater og indianer med sort hår, kraftige kompakte og muskuløse kropper. Kvinnene er i god stand, runde og blide :)

Jeg vet ikke hvordan man forklarer paradis, men tenk dere en dal omringet med høye, bratte, skydekte og grønne fjell. En gate som kantes av hus med hager vi hjemme bare drømmer om fulle med frukttreer og blomster i alle farger. Helge og jeg gikk en kort tur første dagen, tok av på en sidevei og gikk opp i dalen. Vi var omringet av frodig subtropisk skog. Vi kunne lukte reinet og friskheten.  Luften var klar og ren. Etter hvert begynte beina å dirre og vi tenkte det var nok for første dag. Vi sovna tidlig første natten mens det blåste noe forferdlig.

Klokken 02 på natten gikk Helge opp for å ta ned solbeskyttelsen ute, så den ikke slukke blåse i stykker. Jeg gikk også opp og ”gastene” (sterk vind) kom vidende ned fjellveggene og røket i alt. Så sa Helge – Den katamaranen dregger! –Og fort går det, sa jeg. Jeg fikk på meg bikinien som hang på rekka, Helge rakk ikke få på seg noe. Vi løp fram på dekk og klarte så hvitt lindrer braket som kom når katamaranen sideveis slo in i baugen på Coquelicot.  Braaak! Så sto kaptein fra katamaranen der som et spørsmålstegn, som om han lurte på hvorfor jeg var så nærme. – Dere dregger fikk jeg fram mens Helge, iført bare Adamsdrakta, og jeg hold mot båten hans.  Da våknet han og på to sek var alle fire i mannskapet på dekk. Gastene kom og alle 6 holdt i så godt vi kunne. De løp etter fendre, motoren kom på og ankeret var på vei opp.  Men så ropte kaptein – Stopp! Deres anker hadde satt seg fast i vår ankerkjetting. Eric, fra dagen før, kom med jolla si. Han lurte på hvofor vi var sammen så lenge. Det vi ikke visste da var at en annen seilbåt akkurat hadde dregga ned på hans båt. Det var derfor han var våken. Etter hvert kom katamaranen løs og de kjørte ut. Sen sirkulerte de helt til klokken 06 om morgenen før de kjørte inn og ankret igjen. De kom over og ville vite hvordan det var med Coquelicot og de var så flaue og lei seg for det som hendt. Men for vår del var det ingen skade skjedd, vårt anker satt til og med like fint, selv om vi hatt både oss og dem på det. Det vi lurte på var hvordan deres båt hadde det. Vi er jo tross alt veldig harde.  De hadde fått noen riper og fenderlisten var sprukken pluss at et av kryssholta hadde knekket. Men alt i alt var de heldige. Etter den natten har det ikke blåst als så mye og vi har endelig sovet hele netter igjen.

Dagen der på pakket vi niste og gikk på tur, mål, fossefallet! Det var en flott vei. Først gikk vi lang hovedveien (den ene veien) sen vek vi av inn på en liten vei, og sen inn på en skogsvei. Heletiden ble veien mindre og mindre. Til slutt gikk vi oppover på steiner i skogen. På marken lå det mango å spise. Fossefallet var magnifikt! Det var ikke så mye vann som kom ned men det var høyt og brett. Vi satte oss på en stein og nøyt utsikten pluss nybakt brød og appelsiner vi byttet til oss av en dame langs veien. Vi fikk 5 appelsiner og fem lime og hun fikk neglelakk, en hårklemme og lipgloss. Aldri har en appelsin smakt så nydelig!

Fulle av energi og opplevelseslyst tok vi på vandrekjengene neste dag også, mål, andre byen på øya, Omoa.  Vi gikk samme vei som dagen før til og begynne med sen gikk veien opp, opp, OPP, i 3timer!!! Ingen skygge bare grusvei oppover i fjellet, bratt! Utsikten var helt fantastisk, men det var hardt jobb. På ene siden hadde vi et glitrende hav der Coquelicot lå som en liten prikk ende mellom fjellsidene og på andre siden lå dalgangen og de høye skydekte fjellene.  Vi fikk en følelse av Stryn-Alpene-New Zeeland! Etter tre timer kom vi til toppen og gikk langs passet som sammenlinker byene. Der på toppen i skyggen av et kjempe tre hadde vi lunsj. Sen bar det av nedover, og da bare nedover i 2,5time. Vi stoppet noen ganger og gjorde andre bevegelser, og et stykke jogget vi, bare for å få forandring  :)

Så så vi byen langt der nede i dalgangen. Når vi kom til Fatu Hiva var det første vi la merke til de høye fjellspirene som reser seg høyt over vannet. Takket være disse spirene og det de assosierte til ble bukten kalt Baie des Verges som betyr ”bay of penises” men dette navn likte ikke misjonærene så de la til en ”i” til Baie des Vierges som betyr ”bay of virgins”. Disse spektakulære pelene står som en kulisse bak Omoa og hele synet er sagolikt. Mitt i byen står den flotte kirken. Den ser akkurat ut som de vi har til pynt på jul, de man kan dra opp. Helge og jeg måtte nesten gå bak kirken bare for å se at de ikke var en stor skrue der, hehe!

Dessverre var vi alt for slitne for at riktig sette pris på byen når vi endelig var der. Alt vi ønsket var å spise noe og prøve finne transport tilbake til Hanavave for gnagsåret som kom bare 30min in på gå turen var nå stygge sår. Først spurte vi noen fiskemenn som kom inn men de var ikke sugne. De hjalp oss allikevel, for de sa at vi kunne sitte ned å vente så skulle en mann kjøre hjem til Hanavave en time senere. Så vi satt oss i skyggen og plugget på fransken vår. Turen tilbake til Coquelicot gikk i en tradisjonell trekano med side støtte.  Som betalig ville mannen ha fiskekroker. Vi gav han det og litt vin til kona hans. Det var en annen man i Omoa som kunne kjøre oss, men han skulle ha 6000fcp  (franc cours pacifique) som er ca480nok…tror ikke det, for en båttur som tar 10min. Vi var heldige som fant en hyggelig kar. En liten uros sky lå enda over oss. Det hadde ikke med turen å gjøre men den franske kystvakningsbåten (Gendarmerie) som kjørte fram og tilbake på øye. Vi så den først fra oppe i fjellene, sen var den i Omoa og sen følget den oss til Hanavave. Og vi som ikke sjekket inn. Den lokale politimannen kunne jo ha sladra? En amerikaner var over til oss og sa at vi ikke må si at vi kommer fra Galapagos uten at vi kommer fra Hiva Oa, men da hadde vi allerede snakket med en gammel man, og dramatiske som vi er tenkte vi at kanskje den gamle mannen sladret og sen at politimannen sendt etter Gendarmerie? Den samme amerikaneren ble vår private spion da vi gikk i land i Hanavave. Vi hadde ingen planer om å dra ut til Coquelicot så lenge de var i bukta. Så Helge og jeg kjøpte med oss piknik og gikk opp på en kolle med utsikt over byen og havnen og spiste kjeks med ost, og hadde det toppen til kysten var klar.

På søndagen var ANIMA på plass i bukten, det var et kjært gjensyn av Martin og Paco, som vi spendte mye tid sammen med i Galapagos.  Deres overfart hadde tatt tre uker og Paco hadde vært sjøsyk hele veien, og gått ned ca 8kilo i vekt! Stakkars mann! Men sterkt å klare overfarten, da han aldri hadde seila før!
Helge og jeg hadde egentlig planer om å gå i kirken på søndag morgen, men vi var alt for trøtte. Vi sto heller opp mer i tid for fotballkampen som spiltes kl 11. Det var en ligakamp mellom Fatu Hiva og Hiva Oa, en viktig kamp skjønte vi da det var ordnet med servering fra to bord og gjestlaget hadde med egne supportere.  Det var en super koselig dag med musikk, heier rop og familie fest følelse. På kvelden hadde vi Paco og Martin over på vin og pai med kjeks og ost.

Mandag gikk mest åt til å ta oppvask, fikse trekk til liv flåten og finne hullet i jolla (den ser trist ut om dagen). På ettermiddagen dro vi inn til land og gjorde kles vasken i springen på brygga. I solnedgangen var vi invitert til ANIMA på middag og etterpå spilte Martin gitar og vi sang.  Jeg prøvde meg også på å spille men Martin er en riktig gitarhero, så det var ikke gøy ;)  

Klokken 23.30 takket vi for oss og dro hjem. Klokken 00.00 tok vi opp ankeret, og nå er vi på vei mot Hiva Oa, for å sjekke inn og for å kjøpe kjøtt, ost og grønnsaker. Vi tror turen tar ca 9timer, vi så øya allerede fra ankringsplassen på Fatu Hiva. Deilig at det ikke er så lange seilaser nå på en stund. Vi kjører motor for vinden er rett i snuta. Helge sover, jeg har vakt. Føler meg trøtt, men har jo reisebrevet å fokusere på. Blir spennende å komme fram i morra. Hiva Oa er litt mer storby sier de. Tror vi bare blir en dag???

Er lit sørgelig å si farvel til Fatu Hiva..kommer vi komme tilbake? Fem dager var ikke nok for et så fint sted. Men hun har også gitt tro og håp om at det finnes mange paradis å besøke her i ”paradisenes rike”.

Masse klemmer fra oss i svarte natten!