S¨seiler vi igjen
Tjaldurs reise til Karibbien
Bjørn
Wed 17 Sep 2008 18:13
Egentlig hadde vi tenkt å seile gjennom kanalsystemet, men det viser seg
at vi stikker for dypt. Samtidig ville det ta minst 14 dager gjennom
kanalen for å komme dit hvor vi er nå, altså Dunkerque.
Vi har sånn sett funnet rytmen vi seiler i. Vi starter på første høyvann
etter soloppgang og seiler i ca. 24 timer Da ankommer vi både påhøybvann
og i dagslys. Så hviler vi i 24 timer og tar neste etappe, så lenge været
holder. På denne måten seilte vi fra Lauwersoog til Scheveningen. Det gikk
ikke fullt så stille for seg som værmeldingen hadde lovet. Det blåste litt
mer og det var en del gammel sjø. Strømmen i Nordsjøen, særlig etterhvert
som vi nærmer oss den engelske kanalen, er stri på godt og vondt: Men du
veden for en fart vi gjør når vi seiler med strømmen. I snitt ligger vi
godt over 6 knop.
I Schevenigen fikk vi nesten internett. det var gratis dvs. inkludert i
havneavgiften, men det bare virket ikke. Etter en liten bytur spiste vi
argentinsk biff med en flaske Corbière til og la oss tidlig.
Nestee dag tirsdag 16.09.2008, dro vi avsted ved middagstider. Det var
virkelig silkeføre. Flatt hav og deilig østlig vind. Men utover natten var
det enormt med trafikk. Det hadde nok blitt mye mer slitsomt uten radar og
AIS. Jeg tror ikke at det på noe tidspunkt var færre enn 20 båter på
AIS-lista. Det var bare om å gjøre å holde seg borte fra TSS
(trafikkseparasjonssystemene). Egentlig var ikke de store båtene noe
særlig problem, de seilte i sin sjø og vi seilte i vår. Det som var
problem var fiskerbåtene. De var overalt og endret kurs i et helt
uforutsigbart mønster.
Omsider kom vi frem til Dunkerque i grålysningen idag. Sikringen gikk på
autopiloten, flere ganger, så til slutt var det ikke flere sikringer igjen
og de siste 5- 6 timene måtte det styres for hånd. heldigvis eller
desverre , ettersom man ser det, er det så mange sandbanker, så det måtte
seiles på kryss og tvers. Marit fant etterhvert alle lyktene og bøyene, så
vi tråklet oss gjennom labyrinten av sandbanker. Antageligvis går
sikringene fordi autopiloten er overarbeidet. Noe som i sin tur skyldes at
hullet som bolten går gjennom med tiden er blitt spist større av bolten.
Dermed så står ikke roet stille og brimger Tjaldur litt ut av kurs, som
autopiloten så korrigerer for. En liten millimeter i leddet på armen på
slavepumpen, blir til flere centimeter ytterst på rorbladet.
I Dunkerque fikk vi også nesten internett, men det virket ikke her heller,
så denne bloggen blir ekspederet via satelitttelefon, derfor ingen bilder
denne gangen heller.
Karl og jeg laget en improvisert foring, men den er nå også spist opp, så
jeg må lage en ny.